Byarkitekt er ikke løsningen på striden om arkitektur

De folkevalgte i Bergen og Trondheim har vedtatt å ansette en byarkitekt, for å sikre bedre kvalitet i det som bygges. Det opprettes også arkitekturråd, dominert av fagfolk innen arkitektur. Oslo har fått et slikt råd.

Jeg og andre som arbeider aktivt i Arkitekturopprøret er mot utnevnelsen av byarkitekter og arkitekturråd. Det betyr delegasjon av mer myndighet til fagmiljøet, ikke utvidet medbestemmelse for befolkningen om hva slags arkitektur de skal leve med.

Flertallet innen arkitektstanden har estetiske holdninger som er på kollisjonskurs med hva befolkningen ønsker. Holdningsundersøkelser i flere land, blant annet fra universitetet NMBU i Norge («Folk flest trives ikke med moderne arkitektur»), viser at befolkningen foretrekker tradisjonsbasert arkitektur, og bymiljøer preget av klassiske urbane kvaliteter.

Bergens byarkitekt, Maria Molden, uttalte følgende til Bergens Tidende: «Vi trenger ikke kopiere historisk arkitektur for å få gode bymiljø i dag. Vi kan oppnå kvalitet og berikende bymiljøer også i dag, uten å kopiere historisk arkitektur». I intervjuet «– Jeg heier skikkelig på dette opprøret» i Arkitektnytt uttalte hun også følgende: «Det handler ikke om stil eller å gå tilbake. Alle tider har sin stil, mener Molden. – Det handler om grunnleggende kvaliteter – skala, detaljer, møte med bakken, møte med himmelen» og «Det er et feilspor å diskutere om klassisisme er svaret eller ikke.»

Uttalelsene bekrefter Arkitekturopprørets kritikk av holdningene som dominerer faget og arkitektutdanningen. Flertallet av dagens arkitekter er opplært til utelukkende å akseptere den modernistiske arkitekturen som mange av innbyggerne mistrives i.

Mer makt til fagmiljøet er ikke løsningen

En byarkitekt er derfor en dårlig idé, og kan lett føre til at folk opplever at nye krefter marsjerer inn i deres nabolag for å styre estetikken de skal leve med. De fleste utbyggere oppfører kun modernistiske blokker og næringsbygg. Man kan forvente at en byarkitekt som kun aksepterer modernisme som arkitektur «av vår tid» primært vil arbeide for bedre modernisme. Andre stilarter som befolkningen foretrekker, vil bli ignorert.

Mange arkitekter virker uinteressert i om bygg oppleves vakre av folk. Det er viktigere at nybyggene er «interessante» og «nyskapende». Det er stor fare for at en byarkitekt primært vil fremme sin egen preferanse innen arkitektur.

Kommunen bør derfor heller ansette en nøytral fagperson, for eksempel en sosiolog eller samfunnsviter. De kan innhente befolkningens estetiske ønsker, og sørge for at de blir respektert.

Den rådende modernistiske ideologien

At de fleste arkitekter kun aksepterer modernisme er ikke et standpunkt basert på fagkunnskap. Å kun godta modernisme gjenspeiler en ensrettet ideologi som har flere likhetstrekk til religion enn faglig innsikt.

Det er også en minoritet av arkitekter som gjerne vil tegne nybygg i tradisjonell stil. De er kritiske til den modernistiske dominansen. Ofte lar de være å delta i debatten om stilarter, av frykt for å bli utdefinert fra fagmiljøet.

Vi har sett at mange arkitekter vil vri debatten om stygg arkitektur over til kun å sikre en bedre modernistisk arkitektur, ikke mangfold og valgfrihet innen stilarter. De ønsker også mer styring av arkitekturen fra arkitektstanden, ikke fra befolkningen. Forslagene om byarkitekt gjenspeiler denne holdningen; at fagfolk innen arkitektur vet best for alle.

Innspill om hva slags arkitektur innbyggerne skal leve med bør derfor ikke komme fra fagpersoner som er preget av en dominerende estetisk ideologi. Det er ikke bra for lokaldemokrati og folkehelse.

Våre folkevalgte bør ikke delegere mer styring til arkitektstanden, men til befolkningen. Man må involvere innbyggerne fra starten av planprosessene, gjennom for eksempel plansmier og folkeavstemninger.

Krav til en byarkitekt

Kommunene som allerede har ansatt byarkitekt bør det stilles følgende krav til dem: Arkitekten må utvetydig støtte prinsippet om at nybygg kan være i ulike stilarter, også tradisjonell byggeskikk som mange innbyggere verdsetter. God tilpasning av ny til gammel bebyggelse må sikres. Byarkitekten må også være åpen for at befolkningen skal ha et avgjørende ord med i laget når kommunen fastsetter regler for hvordan ny bebyggelse skal utformes.

Dagens situasjon er at mange arkitekter ikke er i god kontakt med folket. De er styrt av de estetiske preferansene som dominerer faget. Et godt eksempel er da lederen i Oslo kommunes Råd for Byarkitektur ble spurt om sitt favorittbygg i Oslo. Hun fremhevet laboratoriebygget på Ullevål sykehus, som «barskt og tøft». Laboratoriebygget ville trolig vært blant vinnerne i en folkeavstemning om Oslos styggeste bygning.

Arkitekturopprørets ønsker:

Arkitekturopprøret har i alle de nordiske landene utløst et bredt krav om vakrere bebyggelse, og at befolkningen må få en sentral plass i beslutninger om skala og arkitektur i større byggeprosjekter. Når det gjennom gode medvirkningsprosesser er bestemt hva slags arkitektur og byform som ønskes, skal selvsagt arkitekter som er dyktige innen det aktuelle stilvalget bli engasjert å utforme bebyggelsen.

Skal vi få slik bred og inkluderende kompetanse må også arkitektutdanningen reformeres: Pensum bør bli mer mangfoldig innen stilarter, og fremheve brukernes rett til å velge arkitekturen de skal leve med.

Det finnes allerede en minoritet av arkitekter som støtter mangfold og valgfrihet innen arkitektur. Dette fagkritiske miljøet ser ut til å være i vekst, inspirert av blant annet Arkitekturopprøret.

Audun Engh, en av grunnleggerne av Arkitekturopprøret Norge og styremedlem i Intbau Norge