Byliv i en tettere by

«Kongens befaling», sitert over, kom flere år før vi for alvor introduserte begrepet arealnøytralitet, som innebærer at vi av miljø- og klimahensyn skal slutte å regulere og bygge på arealer som ikke tidligere har vært brukt til anleggs-, industri- eller utbyggingsformål. Plassen vi har til rådighet krymper.

Også når det gjelder bygninger og anlegg skal vi bruke det vi har. Det er økende enighet om at både verneverdig og mindre verneverdige byggverk skal gis bruk istedenfor rivning. Riksantikvaren har omfavnet denne sirkulærtenkningen og argumenterer med større tyngde enn før mot rivning, ikke minst i saker som gjelder bygninger i kulturminnevernets randsoner.

Men den samme Riksantikvaren bør også interessere seg mer for oppgaven det er å få plass til flere på mindre plass. Det holder ikke å si som naboene, at «det holder nå» og «vi har det bra som vi har det» eller «Vi har et variert og aktivt byliv i dag mange steder i Norge, og ganske mange har allerede funnet det verdt å utvikle både forretninger og kafeer på gateplan».

Politikernes ansvar, eller vårt felles ansvar om du vil, er å bruke arealer og andre ressurser på bærekraftig måte «… til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner», som det står i loven. Og dette på tvers av alle sær- og sektorinteresser!

Hanna Geiran bedyrer at hun ikke er «en prinsipiell motstander av høyhus», men hun må akseptere at de «beskjedne høydene vi ellers finner i norske byer og steder» utfordres. Ikke alle siktlinjer er verneverdige! Hun scorer et billig retorisk poeng med utsagnet «Det er helt klart at et levende byliv og sosial bærekraft ikke er avhengig av høyhusets velsignelser». Men riksantikvaren må være med på at både arbeidsplasser og boliger lokaliseres slik at alle reiser kan foretas kollektivt eller på beina. Og at vi skal gjøre endringer i våre bygde omgivelser. Og da spiller som kjent utformingen av første etasje en betydelig rolle.

Rett skal være rett, for de to siste gangene jeg har vært på møte med RA, fikk vi støtte til å bygge høyere enn hva PBE ønsket begrunnet i estetiske forhold, arkitektur, og vurdering av høyder i forhold til omkringliggende bebyggelse, som dels var høyere, dels lavere.

Aller viktigst er, om det er snakk om høye eller mindre høye hus, at alle prosjekter som planlegges og gjennomføres skal tilføre omgivelsene, bymiljøet, nabolaget og byen kvaliteter som gjør at vi kommer bedre ut, sammen.

Noen prosjekter er også begrunnet i at vi skal skape en bedre by, løse utfordringer om dels er skapt ved tidligere feil, og dels for å møte framtiden med bedre løsninger.

Jeg tror at Riksantikvaren evner å gjennomskue ulike strategier for «vasking», men det er uheldig om også Riksantikvaren skaper et generelt inntrykk at det er profitt som begrunner, og dermed tåkelegger motiv og gjennomføringsmulighet.

Under forrige byråd la PBE i fjor sommer ut en arealplan ut på høring som ga kraftig reduksjon av arealutnyttelsen – i byggesonen – stikk i strid med nasjonale og regionale føringer. Uten at for eksempel Klimaetaten reagerte. Likevel er det lov å håpe at vi kommer dit at fagfolk i etater og hos utbyggerne kan enes om at større tetthet og bedre arealutnyttelse ikke er et onde, men faktisk et nødvendig gode.

Et levende byliv og sosial bærekraft ikke er avhengig av høyhus, men la oss sammen jobbe for at vi får en enda bedre by med plass til flere, hva enten byrådets slagord er: «En grønnere, varmere og mer skapende by med plass til alle» eller «Verdens beste by».