Byutviklingsoppgjøret

Det pågår en interessant byutviklingsdiskusjon - og en mindre interessant persondisputt (1) – i Arkitektur om dagen, hovedsakelig mellom Alf Jørgen Schnell og Erling Fossen. Bakgrunnen er Schnells bok som Fossen kanskje ikke har lest – helt sikkert er det at jeg ikke har lest den. Det må likevel være greit å tenke litt høyt, gitt at det er kommet tre omfattende oppslag så langt.

Det er ikke så enkelt å forstå hva striden står om – og artiklene kommer raskere enn sakene under Dagbladets «Akkurat nå».

Fra og med første artikkel synes det som om debattantene lider av storeordsyken eller Erasmus Montanus-syndromet, ispedd passende doser hurraprat. Kombinert gjør dette tekstene krevende å lese. Det er i hvert fall ikke gitt at vi alle forstår disse ordene likt: Nyliberalisme, sosialt og klimamessig bærekraftig, postmoderne + postmoderne modernisme, kreativitet (2), innovasjon, mangfold, medvirkning, byforedling, inkrementell planlegging, inkluderende og vibrerende nabolag … (noen av disse først fra og med art. 2 & 3).

Hva mener man for eksempel med ord som mangfold og vibrerende nabolag? Og er det slik at Jane Jacobs hadde oppskriften for sistnevnte, slik Fossen ser ut til å mene? Det var vel allerede på 1960-tallet sosiologen Herbert Gans kledde av Jacobs arkitekturdeterminisme og viste hvor lite Jacobs kunne om det lokalsamfunnet hun skrev om. Ja, stikkordet her er også globalisering, men også kulturforskjeller og hverdagspraksiser.

Jeg er heller ikke overbevist om at medvirkning har så gode kår som Fossen hevder under tittelen «Tomme tønner romler mest», så i den tredelte modellen er det nok ikke medvirkerne som har så mye de skulle sagt, Grefsen til tross (3).

Videre forstår jeg heller ikke Schnells påstander om at nyliberalismen er skyld i det meste. Om vi skal snakke om sosial rettferdighet eller urettferdighet, har vår hovedstad vært en delt by (eller byregion) siden 1624. Jeg tror epokale analyser blir for enkle, og skurkene ofte for opplagte. Det er nok mye man kan skylde på eiendomskapitalisten for, jeg har ofte gjort det samme selv, men nå er det vel slik at de som bor i byen både stemmer ved valg og foretar hverdagsvalg som medskaper den delte byen, boligmarkedet med mer.

Når byutviklingens drivkrefter konkretiseres, blir debatten mer interessant. Som her fra Fossen:

«Når kommunen selger alle tomtene sine, og selv ikke har egne ambisjoner, vil det jo være markedet som håndterer byutviklingen. Men: Det er ikke dermed sagt at byutviklingen må bli dårligere fordi det er mer private penger».

Ja, «markedet» har nok tatt mye av regien, og det er ikke gitt at byutviklingen blir dårligere enn om kommunen skulle hatt en sterkere hånd på sykkelstyret. Samtidig er det ikke gitt at byutviklingen blir bedre med en mer markedsstyrt utvikling. Dette må jo studeres empirisk og fra case til case. Om man da er enige om kriteriene. Det er man ofte ikke, dermed blir «bra» eller «dårlig» ofte noe subjektive greier. Noen foretrekker Sørenga, andre Tøyen eller til og med Ensjø. Eller, noen foretrekker bedre solforhold for utepilsen, mens andre digger skyggeleggende høyhus (4). For alt jeg vet, er det noen som liker begge deler. «Mangfold» i preferanser er kanskje et stikkord, selv om mangfold i eget nabolag ikke er så attraktivt som mange planleggere, politikere og forskere skal ha det til. Her kan det skytes inn at jeg ikke er helt overbevist av Fossen når han sier at Ensjø er så vellykket – vi finner i hvert fall ikke så solid stedstilknytning blant beboere i de nyere Ensjø-prosjektene (8).

Også interessant, er dette her fra Schnell:

«Hva er det egentlig Harvey diskuterer? Harvey er inspirert av den marxistiske filosofen Henri Lefebvre, som er kjent for å beskrive hvordan kapital omgjør byer fra bruksverdier til bytteverdier. Det vil si at profittmotivet dominerer byutviklingen. Målet er å endre de politiske forholdene til det motsatte. Det vil innebære at eiendomskapitalister fratas hva Lefebvre kaller «retten til byen», en rett de i dag besitter».

Jeg sluker hverken Harvey eller Lefebvre så rått. Begge skrivebordsforskerne har tenkt interessante tanker og formulert forførende teorier, men særlig antropologer som gjør feltarbeid, ser at disse teoriene ofte blir for unyanserte når man forsøker, med vitenskapsfilosofen Ian Hacking, å få dem til å passe med empirien. Harveys slengbemerkninger om for eksempel nyurbanismen – et fenomen jeg selv har studert «i dybden» – traff ikke så godt. 

Jeg håper debatten vil rulle videre i Arkitektur, også med flere stemmer (som Fossen legger opp til). Og så er det jo i tillegg et politisk valg her: vil folk ha den byutviklingen som Fossen forsvarer eller en endring som Schnell ønsker seg? Kanskje gir stortings- og kommunevalg et signal om hvem som har folket med seg?

Noter:

1) Jeg har også hatt en del diskusjoner med Fossen, særlig på Facebook-gruppen «Byutviklere», men samtidig tolker jeg hans forsvar for byen (se Schnells «Fossens refreng kan reduseres til at byen er bra, distrikter er dumt») som en reaksjon mot det faktum at byen fikk lite kjærlighet både fra akademikere og politikere for noen tiår siden. Var ikke det litt av bakgrunnen for Oslo byforum og Oslo byaksjon også? Fossen får korrigerer meg her. Så selv om et par samfunnsgeografer hadde skrevet litt om byen på 90-tallet, var det lite byforskning som møtte de av oss som da gikk på UiO. Da var arrangementene til blant annet Fossen & co et lys i en mørk tunnel (Aslak Nore hadde også sine bygreier på UiO, om jeg ikke husker feil). Hopper man fremover, til 2017 og en sjelden stortingsmelding om byer («Berekraftige byar og sterke distrikt») så får heller ikke her Oslo særlig kjærlighet. Byen blir vel kun nevnt i sammenheng med områdesatsninger og utflytting av arbeidsplasser.

2) Schnell slår vel et slag for en eller annen variant av marxismen? I så fall, har vi gode eksempler på at dette gir de beste betingelsene for kreativitet og innovasjon? Kunne vært moro å høre mer om.

3) Som Fossen skriver «Etter at kommuneplanen i 2015 la opp til å fortette Nedre Grefsen eksploderte befolkningen og vi fikk på mange måter et opprør nedenfra fra innbyggerne som ville være med på å bestemme byutviklingen. Dette opprøret er det bare å heie på (…) Men det vi nå ser er en gradvis modning mot et planinstitutt som håndterer kompleksitet der både planleggerne (offentlige), gjennomførerne (private) og befolkningen blir hørt. Det tar jeg som bevis for at den nyliberale byen kan utvikles i en sosial retning.» Den som er interessert i mine tanker om tematikken medvirkning, kan f.eks. lese art. «Medvirkningsideologiens inntog i byplanleggingen – en invitasjon til grubling» her.

4) Se intervjuet med Janne Wilberg i Natt&Dag under tittelen «Kampen mot høyhusene. Kampen for brennbar pølsekiosk»