Demokratiske byrom må romme alt mellom opprør, sorg og glede

Vi lever i et land der vi tar retten til å samles for gitt. Ingen militær eller politi hindrer oss fra å ta til gatene, fredelig. Men de rettighetene blir stadig utfordret. Sikkerhet og påfølgende tiltak er et prakteksempel. For noe som er så inngripende, er det overraskende dårlig diskutert. Det virker nesten slik at man bare må akseptere premissene så lenge det er under banneret «sikkerhet».

Forskning som tar for seg terrorsikring viser sprikende funn. Hvor fortet og murer før beskyttet innbyggerne mot fiender utenfra, skal betongklosser og gigantiske blomsterpotter beskytte oss mot fiender iblant oss. Men hva er egentlig effektene av dette for demokratiske byrom? Hvor ligger balansen mellom samfunnssikkerhet som i å forhindre at noen kjører inn i en folkemengde versus å investere i sosialt samhold (som koster penger og tid)?

En annen utfordring som demokratiske byrom står mot, er sensur av offentlige rom som er privateid. Temaet ble tatt opp tidligere i år til sterke reaksjoner. Byplansjefen Siri Kielland er ikke begeistret over at private skal diktere hva som er lov å gjøre i deres offentlige rom, ei heller byrådsleder Eirik Lae Solberg, som lovte en dialog med grunneiere for å «sikre at demokratiet kan utøves på torg, kjøpesentre og andre offentlige møteplasser i privat eie».

Fra grunneiernes perspektiv er sensuren nødvendig for å unngå dårlig stemning som igjen kan påvirke pengebruken. Steder for kommersielle aktiviteter har sjelden plass for ubehagelige følelser, for å ikke snakke om dårlig stemning.

Ved unntak av minnesteder og sakrale rom, er det overraskende få rom vi planlegger og tegner for de litt mindre lystbetonte følelsene. Disse følelsene må ofte bare ta plass når det blir for mye. De omprogrammerer tilsynelatende «nøytrale» rom til steder for katarsis og samhold.

Jussen med privateide offentlige rom kan man jobbe med gjennom dialog og grensesetting fra myndigheter. Sikkerhet derimot er vanskeligere, for det er vanskelig å argumentere mot sikkerhet, for ingen vil jo at det som skjedde skal skje igjen.

Det paradoksale er at åpenhet blir vanskelig her fordi det kan nettopp true sikkerheten. Men vi må aldri slutte å stille de kritiske spørsmålene.

Land vi liker å sammenligne oss selv med, har vist at det ikke er en selvfølge å demonstrere mot kolonialisme og brudd på menneskerettigheter. Vi skal være glade for at vi fortsatt har torg og gater der vi kan marsjere, mane til opprør, klappe og gråte sammen. Det må vi aldri ta for gitt.

Byens Tak og Oslo Arkitektforening inviterer til vorspiel i anledning årets Arkitekturfilm i hovedstaden med debatten «Youngstorget mellom folk og makta - Trenger vi plass til opprør?», onsdag den 13. mars på Byens Tak.

Arkitekturfilm Oslo går av stabelen fra 14. - 17. mars.