Den tilpassede arkitekturens handlingsrom

Her, som andre steder i den populære arkitekturdebatten, råder det forvirring rundt det Austigard kaller «den tradisjonelle arkitekturen» og om «modernisme», og kritikken er at vi verken kan eller vil forholde oss til en ullent definert tradisjonsarkitektur. Som arkitekter har vi tilbragt mye tid i laftekassene på gamle hus langs Agder-kysten, og som lærere ved AHO underviser vi studenter i nærstudier i eldre byggeskikk. Vi håper også at de som er tilstrekkelig engasjerte til å kritisere prosjektet i Tvedestrand vil se artikkelen om våre andre prosjekter på Sørlandet publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2019.

Er det noe vår erfaring fra den eldre bebyggelsen på Agder-kysten har vist oss er det at «Sørlandshuset» er et sammensurium av ulike ideer og byggeskikker. Vi finner spor av sen barokkstil og Hollandsk vindussetting og asymmetri i de typiske strandsitterhusene. Med britenes økte innflytelse over havet kom strammere former, og da georgiansk arkitektur fra London kom på mote blant norske sjøfolk og redere gikk det hardt utover gamle laftekasser, som nå skulle bli symmetriske. Skjult bak lag med paneler og plater fra 1900-tallet kommer vi ofte over spor etter omrøsting og modifisering av vinduenes plassering.

Heldigvis var dette hardføre bygningstyper med et langt og sammensatt slektstre som tålte slike endringer i byggemoten. Og selv etter at sørlandshusene ble kledd i sveitserstilens blondedrakter utover 1800-tallet ble de sett på som identitetsbærere for området. I korte trekk kan vi gå så langt som å si at det minst typiske med norsk byggeskikk langs vår mest «europeiske» kyst er en statisk og snever konservatisme som hever en tilfeldig valgt stil eller periode over andre.

Slik er disse trehusmiljøene både vakre og interessante i alle sine variasjoner. Et slikt argument er dog ikke tilstrekkelig argument i seg selv men da må diskusjonen dreies inn mot hva som er kvaliteter i et prosjekt, forbi den binære motsetningen mellom nytt og gammelt.

Vi er stolte av vårt skisseprosjekt i Hovedgata som vi har uformet på vegne av utviklere som er genuint opptatt av byen de bor i. Og når kritikken spør hva prosjektet «kan gi vårt samfunn» er ikke dette utelukkende et spørsmål om estetikk. Byggene kan med sin utforming skape nye byrom, smyg og plasser. De kan romme en variasjon av leiligheter for både eldre, yngre og de mange nye innbyggerne som den nye batterifabrikken i regionen vil bringe med seg. Prosjektet er med andre ord et oppriktig forsøk på å blåse nytt liv i en del av Tvedestrands forvitrende historiske sentrum. Dette kan også bidra til å redusere butikkdøden som følger av økende bilbasert handelsaktivitet i områdene langs E18.

For ordens skyld må vi også oppklare en misforståelse. Austigard ser ut til å være spesielt opptatt av arkitekturens fenomenologi, og påkaller «grunnprinsippene av menneskelig persepsjon» når han «kjenner at proporsjonene på mønsteret fasaden mot nord er farlig nær den grensen der man begynner å oppleve svakt flimmer». Problemet er at denne inspirerte analysen er rettet mot abstrakte bilder. Prosjektet er i en skisseprosjektfase, og lever inntil videre som digitale presentasjonstegninger med sine mange iboende problemer og abstraksjoner. Er det skjermen, eller bygget, som flimrer? Austigard er overbevist om at vi vil være i stand til å detalj-prosjektere et godt bygg, og det lover vi.

For øvrig kan det være greit å presisere en del aspekter ved byggets omgivelser. Prosjektet ligger i randsonen av Tvedestrands historiske bebyggelse. Nærmeste nabo er et ombygget næringsbygg fra etterkrigstiden og over Vesterveien er det også hovedsakelig bygg fra denne etterkrigstiden. Tomten var ferdigregulert allerede i 2010, og det ble godkjent en rammesøknad for et leilighetsbygg som er 15 prosent større og en del høyere enn det vi har tegnet, uten oppdeling av volum.

I denne konteksten har vi forsøkt å lage et miljøvennlig og harmonerende bygg som også nikker mot Middelskolen, som ligger på høyden ovenfor – et flott bygg som neppe ville vært bygget under premissene Austigard legger til grunn. I denne størrelsesorden har vi også sett på det gamle rådhuset nede ved kaia og på gamle Tvedestrand skole, og på de større tømmerhusene fra 1800-tallet med regelmessige fasader langs havna i Arendal. Alle disse er eksempler på god byggeskikk i stor skala og er like stor del av bybildet som de mindre trehusene. Når alt dette er sagt så skal vi være påpasselige med å følge retningslinjer som ligger nedfelt i områdets verneplan og vi mener at med videre bearbeidelse av prosjektet så er dette fint mulig.

En bærekraftig byutvikling gjennom fortetning og transformasjon vil i økende grad aktualisere spørsmålet om hva som utgjør gode eksempler på en tilpasset arkitektur i historiske omgivelser. Dette er en viktig diskusjon som bør føres gjennom utforming av nye prosjekter. Men den kunstige og upresise motsetningen mellom «tradisjon» og «modernisme» som danner det vaklende overbygget i enkelte diskusjoner om bygging i historiske miljøer er lite treffsikker.

Er det ikke mer fruktbart å se på mangfoldet gjennom en fri og undrende åpenhet? Kan ikke Tvedestrand få være en pluralistisk by som kan romme et respektfullt og gjennomtenkt prosjekt med en sammensatt tidsdybde som viderefører noen stedegne kvaliteter uten å forstene byens utrykk? Austigard må gjerne anse skissene som foreligger som mislykket, men stedstillpasset arkitektur bør være mer enn et spørsmål om tykkelse på vannbrett eller bredde på en list.

En innsnevring av handlingsrommet i den grad Austigard skisserer representerer en ahistorisk og reduktiv tilnærming til denne problemstillingen som ingen by er tjent med.