Dumskapens hotell

I.

Noen som husker hvordan hotellet ble lansert?

Dagen var 22. mai 2017 og fire mennesker, sprekkeferdige av stolthet, bringer det glade budskap i en fnisete video.

De sier: «Nå står vi på turisthytteplatået, og her er det noen veldig spennende planer for byen vårres! (...) Her skal det bygges et nytt kjempefint hotell! (...) Det er jo fantastisk!»

De var ikke investorer. Ikke utbyggere. Ikke byggmestere. Men ledelsen i Bodø Arbeiderparti, med ordfører Ida Pinnerød i spissen. 

En avtale var inngått mellom Arthur Buchardt og Arbeiderpartiet, der byens styrende parti fikk fungere som milliardærens forlengede kommunikasjonsarm. Dette i en tid da Ap var skutt i stykker på meningsmålinger for den brutale økningen i eiendomsskatt, og manglet troverdighet i næringspolitikken etter den innledende vrangviljen mot Ny by-prosjektet. 

Et sprekt prosjekt var hva partiprofilen sårt trengte, og der spratt sannelig Buchardt frem av buskene. Milliardæren, kjendisen og dronningvennen skjenket partiet for «vanlige folk» nådegaven i form av et hotell.

En høyblokk i naturen. En høyblokk på en fjelltopp. En høyblokk i strid med kommunens eget planverk, der området er definert som natur- og friluftsområde, og der hoteller skal bygges i byen.

For en gave, tenkte Arbeiderpartiet.

For en gevinst, tenkte nok Buchardt.

I en video på 34 sekunder ble hotellet i praksis politisk forhåndsgodkjent. 

I dag kan man beskue det ferdige bygget, bli mer rystet enn noensinne og gjøre et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde. Om historien trenger et lydspor, har vi Halvdans Sivertsens plate fra 1975: Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden.

For å ta det kronologisk:

Dagen etter Ap-toppenes bisarre opptreden ved Turisthytta, 23. mai 2017, sto Buchardt selv frem i lyset.

Betrygget av Arbeiderpartiets forhåndsaksept, kom han straks med et krav: Ny vei til Rønvikfjellet.

Prisen anslo han til 20 millioner kroner (Avisa Nordland, 9. juni 2017). 

Arbeiderpartiet var nede av fjellet og kjapt på pletten: «Vi må handle raskt når en investor av et slikt kaliber har meldt sin interesse,» sa gruppeleder Morten Melå til Avisa Nordland. Han innstilte på ekspressbehandling.

Rådmann Rolf Kåre Jensen uttalte: «Vi registrerer ønsket – eller skal vi si kravet – fra Buchardt. Det er ikke noen hemmelighet at det normale er at utbygger dekker disse kostnadene.»

Bodøs egne eiendomsutviklere bevitnet prosessen med vantro.

«Hvorfor skal kommunen legge til rette for en kjendisinvestor, når de lokale utbyggerne aldri får samme behandling?» spurte én av dem i Bodø Nu.

Coop Nordland viste til at selskapet måtte ut med 25 millioner kroner til opprusting av Gamle riksvei og annen offentlig infrastruktur for å få bygge ut City Nord. 

Det gikk et knapt år.

I april 2018 kom de første tegningene av hotellet.

De var redselsfulle.

(Se bilde 1)

Jeg skrev i Bodø Nu:

«Bare tanken – å plassere et høyhus på et fjellplatå, og dermed bryte så fundamentalt med terrenget, bør gi ethvert menneske med snev av estetisk sans en vond fornemmelse. (...)

Får noen bygge på et så fabelaktig sted, bør det arkitektoniske uttrykket være like førsteklasses. Ikke minst stedstilpasset. Blokka til Buchardt kunne stått hvor som helst på flatlandet. På et fjellplatå er den en fremmed.»

Dag Neiden, tidligere byplansjef i Bodø kommune, var blant de mange som var minst like kritisk, og skrev i Avisa Nordland:

«Uansett hvor meget treverk som plasseres på fasaden så vil en 10 etasjes blokk være malplassert på Rønvikfjellet. Det er vanskelig å finne ord som kan beskrive et prosjekt som fullstendig mangler arkitektoniske kvaliteter, og som brutalt neglisjerer omgivelsene.»

Så skjer det oppsiktsvekkende:

Bare to måneder senere, 22. juni 2018, hoster Buchardt opp helt nye tegninger.

Og luringen Buchardt, som merket seg min kommentar, ringer opp:

«Er du fornøyd nå, Jensen? Blir ikke dette glimrende?»

(Se bilde 2)

Selv om tanken om et høybygg på en fjelltopp fortsatt var vemmelig, tydet alle politiske signaler, også fra høyresiden, på at et hotell der oppe var uunngåelig. Jeg måtte medgi at dette var ... ikke så verst. Et tredelt og luftig bygg. Skulpturelt utformet, i triangler. Slankere, langt mer elegant. Inngangsparti med vegetasjon på taket. Lyst, tiltalende treverk på fasaden, i malmfuru. Tegnet av et av velrennomerte Nordic Office of Architecture.

Buchardt syntes ellers å ha gått bort fra sin doktrine, som han hadde holdt frem flere ganger; at et hotell kun kan bygges på én måte, som en kasse, eller «sigaretteske», som han sa, for å sikre rasjonell og lønnsom drift.

Et knapt år senere, 9. mai 2019, er det dette hotellet bystyret vedtar bygging av, med stort politisk flertall, inkludert dagens styringsparti, Høyre. For øvrig i et bystyremøte der Bodø ble den første kommunen i landet til å erklære nasjonal klimakrise.

Tro det eller ei.

Først det. Så et hotell i byens mest brukte naturområde, og veien, der biltrafikken ville fordobles, ifølge kommunens egne beregninger.

Uten å betale ei krone, fikk Buchardt veien sin, til 88 millioner kroner. Fire-fem ganger mer enn eget anslag. Buchardt er flinkest til å regne på egne prosjekter. Der er han til gjengjeld skikkelig god.

Og hvem rykket ut når bodøfolk våget å kritisere veigaven til Buchardt?

Ordfører Ida Pinnerød.

I et kommentarfelt på Facebook påpeker hun at Buchardt selv betaler for parkeringsplassen nærmest hotellet, altså hotellets egen parkeringsplass. Og for de siste meterne med vei frem til hotellet. Og for vann og avløp til hotellet. Og, tro det eller ei, for el, tele og data til hotellet.

I tillegg, melder ordføreren, har Buchardt gått med på å bruke to millioner kroner til opparbeiding av offentlige turstier.

Det eneste som ligner et utlegg til byens gagn i en særdeles gunstig utbyggingsavtale for milliardæren.

Vårparten 2020 herjer pandemien landet og verden. Hotellplanen må utsettes. Ja, i løpet av 2020 og 2021 forholder Buchardt seg taus eller kryptisk til om det blir noe hotell i det hele tatt. Avisa Nordland skriver i september 2021, når veien står ferdig: «Arthur Buchardt har det siste året vært ordknapp om han faktisk vil realisere et hotell og når det vil kunne skje.» Før pipen får en annen lyd i et intervju med samme avis bare én måned senere: «Hotellet må være ferdig før 2024 hvis dette skal være et poeng.»

Buchardt har holdt kommunen på pinebenken i lang tid, plutselig har han hastverk.

Hva er det som skjer i disse månedene?

Det vet vi ikke. Men resultatet legges frem i et intervju med Avisa Nordland drøye halvåret senere, 27. mai 2022.  Et intervju som er forbausende på flere måter:

Buchardt viser frem et helt nytt hotell.

Et helt annet enn det bystyret godkjente i 2019.

Byggestart til høsten, sier han.

(Se bilde 3)

Det er en massiv blokk. En kasse. Han har fått tilbake «sigarettesken» sin.

Alt av form, luftighet og eleganse er fjernet. Alt arkitektonisk særpreg, egentlig.

Dette får han ikke ett spørsmål om fra journalisten, som er avisens egen Buchardt-journalist, som vennligsinnet intervjuer Buchardt hver gang han kommer til Bodø, og skal fortsette å gjøre det frem til åpning.

Tittel: «Arthur klar til å bygge på Rønvikfjellet: – Blir kanskje verdens største hotell i tre».

Ingress: «Mer kos, kosthold og klima, sier utbyggeren Arthur Buchardt om endringer som har tvunget seg fram.»

Og dette får Buchardt snakke om i intervjuet; kos, kosthold og klima.

Om trender i tiden, sin kamp for miljøet og den evinnelige vaffelen byens befolkning skal få lov til å kjøpe i hotellet. I en spesielt hyggelig del av passiaren får journalisten tilbud om å kjøpe årskort til velværeavdelingen på taket.

Ikke et eneste spørsmål om hvorfor han presenterer et helt nytt bygg.

Ikke et eneste spørsmål om hvor det ble av det gamle, som bystyret godkjente.

Heller ikke om hvorfor Nordic Office of Architecture er gitt fyken, eller har forlatt prosjektet, og at KB Arkitekter fra Tønsberg er hentet inn for å tegne kassen. Det kommer kun frem i en foto-kreditt.

Og det går stille for seg. Ingen ny debatt, egentlig. Et par leserbrev her. En liten sak med Arkitekturopprøret der. Til og med Miljøpartiet De Grønne hyller hotellet de stemte mot siden det nå skal oppføres i massivtre. I vitenskapelige kretser er for øvrig klimagevinsten høyst omdiskutert (Nature 05.07.23 og Dagens Næringsliv 11.01.24).

Og hvorfor kan ikke Buchardt bygge både klima- og menneskevennlig? Om dette ynker kommunens fagfolk seg i en forhåndskonferanse, går det frem av en sak i Bodø Nu 28. juni 2022: Bygget er vesentlig forenklet. Tredelingen av bygningsvolumet er borte. På avstand vil dette virke monotont. Bygningsvolumet må brytes opp i henhold til planbestemmelsen. Bygningen må fremstå med særpreg, og ikke med form som en «kasse» eller «boks», anførte kommunen.

Buchardts respons i samme sak: «En forhåndskonferanse er som en redaktør i en avis. Når du skriver en artikkel, kan han be deg om å forandre litt på den.»

«Kommunen mener dere bør dele opp i flere bygninger, vil dere imøtekomme dette?» spør journalisten.

«Ja», svarer Buchardt. «Det går på da at de ønsker mer oppdeling av volumet, og det er imøtekommet.»

Kun fire måneder senere starter byggingen. Uten at vesentlige endringer gjøres, sett opp mot dagens fasit. Mer glass foran trappeganger og toppetasjen, riktignok, men det er og blir ei massiv blokk.

(Se bilde 4)

Fasaden på Wood Hotel, som visstnok er av tre, er gjort kjip og dunkel, og kunne like gjerne vært av plast. Et bygg som i ett og alt utstråler institusjon, lukket avdeling. Umulig å se at det er av tre, om du ikke hugger i det med øks.

Og helt ulikt illustrasjonen Buchardt brukte i forbindelse med dette sisteutkastet, der bygget lyste av treverk. Så det skal han ha; en stor endring ble det: Hotellet ble enda styggere. Rett og slett fusk med illustrasjonene, like lett og behendig som McDonald’s gjør med burgerfotos.

For å oppsummere så langt:

Det fins fire ulike versjoner av hotellet.

Versjon 1: Den fæle (april 2018).

Versjon 2: Den «akseptable» (juni 2018).

Versjon 3: Kassen – i siste liten (mai 2022).

Versjon 4: Den ferdige kassen, dagens bygg, som i sitt fasadeuttrykk ikke ligner sine egne illustrasjoner (mai 2024).

Den fæle førsteversjonen hadde en levetid på to måneder (april til juni, 2018). Det er fristende å tenke at den ble den brukt til å skremme vannet av folk, slik at hva enn som kom i ettertid, ville det være en lettelse.

Den akseptable andreversjonen, som ble godkjent av bystyret, og fikk leve i fire år (juni 2018 til mai 2022). De utallige illustrasjonene i mediesaker fikk feste seg i befolkningen. Dette var hotellet på Rønvikfjellet.

Den siste versjonen – kassen – ble sneket inn i siste liten, i offentligheten fra mai 2022, og byggingen startet kun fire måneder senere.

Rent formelt kan en byggherre gjøre endringer frem til rammesøknad, så lenge han holder seg til planbestemmelsene. Men her var det snakk om et helt nytt bygg – med helt annen arkitektur (og helt andre arkitekter) enn den bystyret hadde godkjent – og som befolkningen var innpodet med i fire år.

Hvordan våget Buchardt å skifte ut et bygg med et helt annet i siste liten?

Hvordan kunne han i samme sleng melde om byggestart om fire måneder, og tilsynelatende neglisjere innvendingene fra kommunens fagfolk?

Det sannsynlige svaret: At Buchardt i uoffisielle møter hadde forankret kassebygget hos sine politiske venner.

I en sak i Avisa Nordland fra slutten av mars 2022 går det frem at Buchardt møtte ordfører Pinnerød et par måneder før det «akseptable» hotellet ble byttet ut med kassen.

«Hva diskuterte dere om hotellplanene på Rønvikfjellet?» spør journalisten.

«Ingenting», svarer Pinnerød.

Ifølge ordføreren snakket de om «hva vi jobber med på byutvikling, kultur og reiseliv i Bodø og regionen.»

«Og Bodø/Glimt,» tilføyde Buchardt da han ble spurt, etter først å ha føyset bort at det hadde vært noe møte med ordføreren i det store og hele.

Hvor sannsynlig er det at Buchardt i det eksakte tidsrom der hotellet endres totalt, ikke presenterer dette for sin nære allierte fra første dag, byens ordfører? Og i samme sleng sine venner i Høyre, som aldri hevet sine stemmer i alle disse år.

Buchardt hadde politikerne i sin hule hånd.

Som han selv sa det etter et av sine møter med dem: «Det var som om Bodø/Glimt hadde vunnet 5-0 over Tromsø.» (Avisa Nordland, 8. mai 2019)

Han vant sin sak den dagen ledelsen i Arbeiderpartiet fikk lov til å lansere hans prosjekt på Facebook.

Nå innkasserte han seieren.

Han kunne gjøre som han vil.

Og gjorde det.

I siste liten solgte Buchardt plutselig leiligheter for over 100 millioner kroner i hotellbygget, for å tjene enda litt mer. Privatisering av bymarka i den mest bokstavelige forstand.

For å konkludere:

Arthur Buchardt har gjort en utmerket jobb.

Fra a til å.

For sitt selskap AB Invest.

Det kan nesten ikke gjøres mer mesterlig, og her er min tolkning av fremgangsmåten: La Arbeiderpartiet ta seg av lanseringen, binde dem til masta. Lansere et stygt førsteutkast, for å rede grunnen for neste utkast to måneder senere. La den akseptable versjonen godkjennes av bystyret, og la den modne i befolkningen i fire år. Holde kommunen på pinebenken i lang tid, la dem føle redsel for at veien er «bortkastet». La dem så høre at om ikke hotellet er ferdig innen 2024, så er det ingen vits, det er nå eller aldri. Lansere et kjipt og billig hotell i den stemningen, på oppløpssiden. Snakke varmt om bygging i tre, om klimagevinst, og vise frem illustrasjoner der fasaden gløder av treverk, men i praksis ende opp med en fasade som muligens er av tre, men ligner et industribygg. Gi løfter om luftighet og oppbrutt volum, gi blaffen. Selge unna 30 leiligheter for å skumme fløten til den nesten svever.

Buchardt var overlykkelig over å ha sikret seg det han kalte «Norges fineste tomt». Nå er den tomta ødelagt for generasjoner. Han lovet et hotellbygg med «et arkitektonisk uttrykk som gjør at det ser positivt ut sett fra byen». Der er sviket fullkomment. Den eneste nytten hotellets eksistens kan utgjøre, er å frakte arkitektstudenter opp dit for å fremvise hvordan det ikke skal gjøres. Et skoleeksempel på gammeldags og giddalaus arkitektur, totalt ufølsom overfor sine omgivelser.

Buchardt har til fulle vist at hans lojalitet kun er knyttet til egne interesser. De er økonomiske. Som er en selvfølge.

Like selvfølgelig som at politikernes lojalitet burde være knyttet til byen og befolkningen. Men slik var det ikke. En grenseløs naivitet og nesegrus beundring har hersket overfor «en investor av et slikt kaliber». Man har forholdt seg til Buchardt som om han landet i Bodø for å gjøre byen en stor tjeneste.

En ordførers, en opposisjonsleders, en hvilken som helst politikers ryggmargsrefleks, burde vært: Dette er et helt nytt bygg! Dette er noe helt annet enn vi godkjente i bystyret. Dette krever folkelig og politisk debatt. Dette kan vi ikke leve med – det gjelder byfjellet vårt, og i all evighet.

Men politikerne valgte å sitte stille i båten. Inkludert høyresiden, tvangsmessig bundet til sitt dogme om næringsvennlighet, og lykkelig befridd for sine verdikonservative røtter, som her kunne handlet om fantastisk natur som fortjener fantastisk arkitektur. Gitt Buchardts selvsikkerhet – «nå blir det bygging til høsten!» – må han ha fått klare forsikringer.  

Det må ha fortont seg som en drøm. Buchardt fikk lov til å reise sitt på alle måter stusselige bygg, mens de som skal stå vakt, politikerne og kommunens administrasjon, ikke løftet en finger. De bidro tvert imot til underkommunikasjonen. Samme med media.

Et nytt og elendig bygg i siste liten.

Ingen debatt.

Slik forble Buchardts gigantiske tilsnikelse henimot uoppdaget i brede lag av befolkningen. Undertegnede inkludert. Helt til bygget reiste seg av grunnen, som en dunkel og ugjennomtrengelig mur.

Og nå står den der, kassen.

Et stykke ikke-arkitektur, eller funksjonsarkitektur, kun dedikert innvendige behov, det vil si strømlinjeformet drift og optimal inntjening, for hotelleier Buchardt og hotelldriver Stordalen.

En lagerbyggers logikk.

En rasering av fjellet som kan beskues fra alle byens hjørner.

En skam.

II.

Arkitektur er den mest gjennomgripende kunstformen.

Musikk, billedkunst, litteratur, teater og film – man kan selv velge sine porsjoner. Slik er det ikke med arkitektur. Den omgis vi av, om vi vil eller ikke. Den preger oss og vår hverdagspsyke, bevisst og ubevisst.

Vi former våre bygninger, deretter former de oss, sa Winston Churchill.

Når Bodø kommune forholder seg til arkitektur, er det med et janusansikt. På den ene siden kan den skape prosjekter som Stormen og det nye rådhuset, med spennende og gjennomtenkt arkitektur, tilpasset byens miljø og skala. På den andre siden fins bygg som Scandic Havet, The Storm og Bodø 360, der utbyggere fikk gjøre stort sett hva de ville arkitektonisk, så lenge høyde og volum var ifølge avtalen.

Gå femti skritt fra den åpne plassen foran Stormen konserthus, til vindtunnelen i Sandgata mellom Bodø 360 og The Storm. Der kjenner du på kroppen ytterpunktene i kommunens bipolare holdning til arkitektur. Trenger du deretter noe å styrke deg på, og det trenger du, er Piccadilly pub ti skritt tilbake.

På den ene siden kan kommunen bruke sin makt og myndighet overfor vanlige folks bygging av garasjer og balkonger, på den andre siden kan utbyggere av landemerker, høyhus midt i byen, en blokk på fjellet, slippe unna med det meste. Regelen synes å være: Jo større, jo mer inngripende, dess mer arkitektonisk slingringsmonn.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har selv bygd balkong, og nesten høyhus ved to anledninger. I en periode var medeier i Scandic Havet, men trakk meg ut før realisering. Og sammen med Tord Ueland Kolstad sto jeg bak en idé om et kunstsenter i svømmehallen, og et 17-etasjers høyhus opp av parkeringsplassen utenfor, en idé som ble kontant skutt ned i bystyret. Jeg har lurt på om dette fratar meg retten til å mene noe som helst om hvordan byen formes. Noen vil nok si det. Jeg mener det får være lov å utvikle sitt syn og la stemmen høres. Kanskje er det av verdi at man har sett «pølsefabrikken» fra innsiden.

Og: Jeg vet av erfaring hvor vakkert et høyhus kan se ut, hvis man tror man kan tjene mange millioner på det.

En av de beste innvendingene mot prosjektet ved svømmehallen, kom fra venstrepolitikeren Guttorm Holm, som gikk bort i fjor. Skal det ikke være mulig lenger, sa han, å nyte en vårforelskelse på en benk i Rensåsparken, uten å bli beglodd fra et kjøkkenvindu i 15. etasje? (fritt etter hukommelsen). Sammen med blant annet Alfred Nilsen-Nygård fra Høyre dannet han en aksjonsgruppe mot våre planer. De vant frem.

Siden den gang har den umenneskelige arkitekturen seiret jevnt over. Spesielt da det ble tillatt å reise fire såkalte punkthus, det vil si høyhus på 17 etasjer, midt i Bodø sentrum, som all annen arkitektur kneler under.

Men kun fire, understreket kommuneplanen, kun fire!

Men når det først er fire, hvorfor ikke fem?

Slik tenker hvert fall en gruppe bodøinvestorer. De har planer om et høyhus på hjørnet av Torggata og Dronningens gate. Blokken var 54 meter på sitt høyeste, er nå redusert til 51 meter. Det kulturelle alibiet er at helkommersielle Odeon Kino kommer inn, eid av AMC Theaters, verdens største kinokjede med hovedkontor i Kansas, USA. Prosjektet bryter totalt med kommuneplanen hva gjelder høyde, men utbyggerne fremstår sikre på å få sitt prosjekt igjennom. For det første har byen vært igjennom et politisk skifte. For det andre er byens ledende politikere notorisk kjente for å se bort fra vedtatte masterplaner, om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som styrer skuta.

Kort sagt: En stor byggesak i Bodø forholder seg ikke til byens vedtatte planer. En stor byggesak trenger heller ikke forholde seg til kommunens fagfolk innenfor arkitektur og byplan.

En stor byggesak avgjøres av politikerne i bystyret, og byggherrens evne til å bedrive lobbyvirksomhet overfor disse med privat reguleringsplan i hånd.

Dette har gitt oss byen vi kjenner i dag, der tilfeldighetene rår, der sprikene i arkitektonisk kvalitet er enorme. En by der det gledelig nok fins utbyggere som tar arkitektur på alvor og reiser fine bygg og boligområder, men desto flere som utnytter det handlingsrom som gis, og bygger så billig og profitabelt som overhodet mulig.

Spørsmålene vil komme:

Er du imot utvikling?

Nei. Ikke imot høye hus engang. Men det fins i denne verden noen millioner eksempler på at store bygg også kan være av en anstendig arkitektonisk kvalitet. At de til og med kan være forskjønnende, og gjøre folks hverdag litt bedre. Denne bevisstheten fins i liten grad i Bodø. Kravet til utbyggerne er at de kan telle høydemeter og regne ut grunnflatens kvadratmeter.

Er du imot bystyrets demokratiske mandat?

Nei. Men jeg er imot et bystyre som ikke lytter til egne fagfolk. Jeg er imot et bystyre som svikter egne vedtatte planer for en forutsigbar og estetisk forsvarlig utvikling av byen, og dermed selv svikter sitt demokrati. Jeg er imot politikere som gang på gang lar seg påvirke og styre av mektige utbyggere. Det er det demokratiske problemet. Prosesser som ofte utspiller seg i lukkede rom og mellom mennesker som kjenner hverandre godt fra før.

Har du enerett på hva som er god smak, hva som er god arkitektur eller ikke?

Nei. Dette er det besværlige med denne typen diskusjoner, der det problematiske kvalitetsbegrepet står sentralt. Enhver kan effektivt avslutte diskusjonen ved å si: Smaken er som baken. Eller: Mange synes det er fint ...

Mitt poeng er at arkitektur er et fag og i sine beste stunder en kunstart, og at et arkitektonisk kvalitetsbegrep eksisterer. Det fins for eksempel i blikket til anerkjente arkitekter som gang på gang har lyktes med å skape gjennomtenkte bygg, som forholder seg til stedet og menneskene som ferdes der. Hvorfor støtter man seg ikke til slike når landemerker skal reises i Bodø? Kommunes evne til å bruke penger på konsulenter er ikke underutviklet i andre saker.

Hvorfor lytter man ikke til sine egne fagfolk og arkitekter? Hvorfor gis ikke deres rolle tyngre og mer avgjørende vekt?

Og hvorfor underspiller kommunen sin mulighet til å utøve arkitektonisk makt? Det er blitt en slags innarbeidet sannhet at man ikke har så mye man skulle sagt, så lenge en utbygger treffer på høyde og bredde. Men kommunen har en skjønnhetsparagraf, som man velger å holde sovende, øyensynlig i livslangt kunstig koma. Og ifølge en rapport fra 2023, utarbeidet for Kommunaldepartementet, skrives det: «Det er [...] grunnlag for å stille spørsmål ved om kommunen forstår det vide rettslige handlingsrommet de har fått av lovgiver». En av rapportens forfattere, arkitekt Christian Nord, sier til arkitektur.no: «Verktøykassene til kommunene er egentlig velfylte. De har juridisk mulighet til å gjøre mange flere skjønnsmessige vurderinger av visuelle kvaliteter enn det de gjør i dag.»

For Bodøs del er økonomisk motiverte utbyggere satt til å definere det arkitektoniske kvalitetsbegrepet. Og til syvende og sist politikere. Det er som å hente tilfeldig forbispaserende inn for å utføre en hjertetransplantasjon.

Resultatet er en by i arkitektonisk kaos, med brutal og menneskefiendtlig arkitektur, lukkede kvartaler og de tusen blinde glassverandaer.

Som kronen på verket etter tiår med politisk bevisstløshet:

Wood Hotel.

III:

Hva er Wood hotells fremste kvalitet:

Utsikten.

Nyhet:

Utsikten var der fra før.

Forskjellen er at nå ser man den gjennom et vindu eller mens man ligger og dupper i et boblebad.

Et utmerket bygg for de få på innsiden. Resten av oss må se det fra utsiden. Forfatteren Niels Chr. Geelmuyden sa det slik: Arkitektur er kunsten å fornærme folk på avstand.

Jeg har én forhåpning for det nye hotellet, og det er at det blir gjenstand for granskning. En granskning som går dypt inn i hva som skjedde i samrøret mellom Buchardt, kommunen og politikerne. Som tillot at han over natten, like før bygging, kunne svitsje ut ett hotell med ett annet. Et akseptabelt, som var godkjent av bystyret – mot det elendige som kneiser der nå.

Det skulle ikke være mulig.

Men Bodø er som kjent mulighetenes by.

Teksten har tidligere stått på trykk i Bodø Nu.