«En klassisk bygård? Veldig gjerne»

Uvante ord, ettersom klassisk eller tradisjonelt formspråk så lenge har vært tabu i vårt offentlige byggeri. Men slike ord burde ikke lyde uvante i det hele tatt. En skulle snarere trodd det normale og rimelige ville ha vært å ha rom for ulike retninger side om side som kunne ha avspeilet et mangfold i samfunnet.

Om modernismen hadde vært en av flere retninger blant det som ble bygd, ville den kanskje ha vært lettere å holde ut med. Men hos oss har et rom for ulike formspråk innen offentlig arkitektur vært uhørt, fordi én bestemt retning har hersket autoritært og uinnskrenket, mens andre retninger har vært bannlyst. På samme måte som begrepet skjønnhet ble bannlyst, og avløst av det forterpede «form følger funksjon».

Jeg slutter aldri å undre meg over hva som har vært drivkraften bak en slik ensretting uten sidestykke, og over hvordan denne ensrettingen har holdt det gående så lenge. Desto mer når vi tenker på de alle de trøstesløse resultatene.

Denne kvelden på Litteraturhuset var det som om det normale og det rimelige oppnådde sitt uventede gjennombrudd, der vi fikk høre av fagfolk og politikere i panelet at de stilte seg imøtekommende til Arkitekturopprøret. Inntil nylig ville en arkitekt blitt utstøtt av det gode selskap innen sitt fag dersom mistenkelige spor kunne påvises av det klassiske eller tradisjonelle.

Einar Jarmund satte søkelys på en viktig grunn til at det går galt: «Det er et problem for moderne arkitekter at de nekter seg selv den støtte de kan finne i tradisjonen», sa han. I stedet søker mange av dem sine inspirasjonskilder i moderne nonfigurativ billedkunst, der bygningens utforming søker å etterlikne samtidens nonfigurative skulptur. Men derfra er det ikke lett å finne en tilknytning til stedet, omgivelsene og folks praktiske behov.

Vi har ikke vært vant til å høre en av landets toneangivende arkitekter ordlegge seg slik. I mine ører uttrykte Jarmund det mest vesentlige som ble sagt i løpet av den kvelden.

Savnet gjelder jo ikke først og fremst det klassiske stiluttrykk med sine søyler og akser. Det gjelder hele rikdommen og variasjonen i den tradisjonelle estetikk, som har fulgt menneskene i minst et par tusen år, inntil den ble bannlyst under det modernistiske herredømmet.

For enhver pris skulle man unngå at det ble skapt noe med impulser fra det som hadde vært før, enten det var i et klassisk, folkelig tradisjonelt, lokalt eller regionalt formspråk.

Hvordan en slik doktrinær ensporethet, og en slik fornektelse av historien, har kunnet herske så lenge, forblir et mysterium for noen av oss som ikke er arkitekter. Det må være fordi vi ikke har fått operert inn en trollsplint i øyet under studiet på en arkitektskole

En byggekunst på tomgang måtte det bli i lengden, når alle skulle være dømt til å drøvtygge det samme modernistiske formspråket som hadde vært enerådende i offentlig arkitektur i snart hundre år. Lenge etter at metningspunktet var nådd, og lenge etter at det nyskapende var avløst av det kjedsommelige, det banale, det bevisst heslige, de formålsløse påfunn og de utrettelig gjentatte klisjeer.

Hva som smykket seg med navnet modernisme har etter et århundre ved makten sluttet å være moderne.

Det burde ha vært en fristende vei ut av tråkigheten å hente noen virkemidler nettopp fra den tradisjonelle estetikken, i stedet for å nekte seg den overfloden av motiver og det mangfold av skjønnhet som finnes der.

I lengden må det være gledesløst for en skapende yrkesutøver å la seg frarøve den vidtfavnende bredden i uttrykksformer i arven fra tidligere tider. Frivillig kastet man på skraphaugen et makeløst register av virkemidler å spille på.

En rød tråd kan vi følge over det hele, som et gjennomgangsmotiv: Et kompromissløst fravær av sjarm. Tegn til sjarm ville være skummelt, og ble utslettet, for det kunne stå i ledtog med hygge, nostalgi og andre liknende tilstander som ble foraktet og fordømt, om enn det kanskje kunne hjelpe de ulykkelige blant oss til å holde ut.

Det har ikke hjulpet hovedstaden at den har en planetat som avviser kontakt med dem som vil bygge.

– Oslo er i en negativ særstilling, sa Harald Martin Gjøvaag, arkitekt tilknyttet utbyggerselskapet Union:

– Gjennom 25 år har jeg aldri opplevd en eneste gang at noen i Oslos planetat har villet drøfte utformingen av et byggeprosjekt med oss, påpekte han.

– De svarer aldri på henvendelser. De vil ikke snakke med folk. En kultur av avvisning gjennomsyrer denne planetaten. Det er desto mer påfallende, fordi det er bare i Oslo det er slik, fortalte Gjøvaag.

– Over alt ellers i landet vil de snakke med oss.

En slik kultur i en offentlig etat setter også sine spor.