En slakter grisen men bruker bare indrefileten

Om unge og førstegangsetablerere velger seg til Nyhavna er et spørsmål om kostnader. Idealistiske selvbyggende non-profit modeller fungerer ikke når en skal ha mange etasjer og heis.

Prosjektets skala, kompleksitet og plassering gir uansett en pris som er vesentlig høyere enn på Tiller, så en kan ikke satse på billig standard for å lokke til seg de unge. En kan bygge mindre leiligheter, men for unge etablerere med barn som vil bo sentralt, vil uansett eldre bebyggelse som på Møllenberg eller mindre attraktive lokasjoner som på Lilleby gi mer for pengene.

Kommunen kan kreve en leilighetsmix med størrelser som er tilpasset barnefamilier, men en kan ikke hindre at andre kjøper disse leiligheten.

Den typiske kjøperen blir fort, slik vi så det på Nedre Elvehavn, eldre som vil flytte fra eneboligen, eller unge enslige som er fornøyd med 30 kvadratmeter. Noen smarte demografer i Trondheim kommunen har fått det for seg at det er lurt å kreve rekkehus bygget inn blant de høyere husene, slik det er gjort på Lilleby. Det blir veldig dyre rekkehus som bruker opp de åpne friarealene som en tett bebyggelse trenger, og altså en mislykket strategi. Det er altså umulig å "designe" en ferdig befolkningssammensetning for en ny bydel.

Derfor må en tenke annerledes, og det er i stor grad gjort. Det er iverksatt mange gode tiltak som fokuserer på kulturaktivitet langs Strandveikaia. Kvalitetsprogrammet fokuserer på områdekvaliteter ut mot elva, havna og Dora. Dette blir like mye for besøkende til bydelen som for beboerne. Bydelen kan bli levende selv om den demografisk i starten uunngåelig er noe ensartet. Da kan en heller spørre: Hvordan kan en bygge en bydel som er attraktiv for alle over tid? Den trenger ikke formgis som en "pensjonist-ghetto" selv om den kanskje vil være det i de første tiårene.

Nedre Elvehavn ble direkte formet for å passe en eldre målgruppe. Boder, parkeringsramper, områder tettplantet med busker og tomme plener mellom gata og bebyggelsen preger gaterommet og signaliserer at selve boliggata ikke er til for offentligheten. Folk ledes gjennom området på en gang/sykkel- trase, men bruker ikke boliggatene. En kan forstå at denne formgivningen appellerer til de som vil flytte til enkelt vedlikehold og et rolig liv midt i byen, men det hadde vært bedre om området var formet for alle. Tross alt vil de aller fleste områder ha en sammensatt befolkning når det har gått noen tiår.

Vinnerforslaget til Cobe i arkitektkonkurransen om Nyhavna styrer mot en ny slik by-enklave. Løftene om en bymessig kvartalsstruktur fra kommunedelplanen er her forkastet. En slakter grisen men bruker bare indrefileten. Resten går i gryta.

På en ny havnepromenade i forslaget går en langs 3 store men oppbrutte kvartaler. Kvartalene er såpass oppløst at en kan tenke at det slett ikke er bakgårder en kommer inn i langs de viste gangstiene. Men en må altså snike seg inn i de halvprivate arealene, for det er slik en får kontakt med de bakre gatene som går videre inn i området. En må rote seg gjennom bakgårdene til folk, på steder hvor en ikke burde være, og først da kan en gå videre inn i Losgata eller Styrmannsgata. Det vegrer folk seg opplagt for å gjøre, og slik har en laget en barriere mot at "uvedkommende" er i området. Med en ikke sammenhengende kvartalsstuktur har en fått en privatisert enklave, en rolig oase, en «pensjonist- ghetto».

De halvprivate bakgårdsarealene er jo et interessant stykke design for eldre. Det er mange oppstykkede små arealer, og det er klart at det er vaktmestere som skal vedlikeholde disse arealene som bare er til for pynt. Det er vanskelig å se for seg at en kan rote rundt med en ball her, eller sette opp trampoline, men det går sikkert bra med bocca …

Når en er så slepphendt med bygrammatikken at en ikke synes at gater skal fortsette videre, så har en tatt bort det vesentlige av gatas funksjon for alle andre enn de som bor der.  I en god bygate skal en med selvfølgelighet bevege seg uten å oppleve disse som halvprivate. En bruker gatene til å komme seg fra A til B, eller en går på tur, slik tjener disse en funksjon også for de som bare skal passere gjennom området. Dette burde være unødvendig å si, men disse tilsnikelsene dukker jo stadig opp, som når noen kremmere vil glasse inn bygatene.

En god byplan med kvartalsstruktur i et enkelt grid av sammenhengende gater er ikke så vanskelig å tegne, og ser ikke særlig spennende ut. Byggene fyller ut kvartalene mot gata og planen ser ut som den kunne vært er tegnet for 200 år siden. Men det er umulig å vinne en arkitektkonkurranse basert på slike grunnleggende selvfølgeligheter. En må finne på noe nytt og spennende.

Arkitekter er blitt veldig flinke de siste 20 årene til å tegne kvartalsstruktur uten å tegne kvartalsstruktur. Cobe bryter opp disse i fiffige mønsterdannelser og artige figurer som ser delikate ut ovenfra. En får kanskje flere leiligheter med sol på balkongene i disse blokkene som er sammenstilt så de ligner på kvartalsstruktur, men den samlende solfylte bakgården er borte og har blitt mørke oppløste trange smug.

Det ironiske er at klassisk kvartalsbebyggelse som er bygget ubrutt mot gata med et indre gårdsrom har veldig effektiv utnyttelse, best solforhold, og mulighetene for ordentlig naboskap i felles bakgårder. Her kan en realisere at det er godt for barn å vokse opp i by, og slik kan en få levende bydeler.

Finn frem linjalen, og rett opp gatene, slik at folk kan se til enden av gata. Da blir de til for byen, og ikke bare de som bor der. Da får vi en levende bydel.

Finn frem linjalen, og sett husene etter hverandre mot gata, og ikke i bakgården. Da får vi sol, lekeplasser og en levende bydel.

Torsdag 28. september diskuteres utviklingen av Nyhavna videre i Arkitektenes hus i Trondheim, i et samarbeid mellom Arkitektur og Trondhjems arkitektforening. Les mer om debatten her.