Er alle krisene våre bare de synlige sprekkene fra en større krasj?

Ofte lider de små aktørene, mens de store selskapene tjener pengene. Hvor rettferdig er det? Samtidig som jeg er enig med Ellen Ledsten i at regjeringen bør gripe inn, slutter jeg meg også til Ørjan Nyheims syn om at å redusere byggingen kan være til nytte for miljøet.

Jeg kan imidlertid ikke se på den økonomiske nedgangen som noe positivt, på grunn av dens alvorlige sosiale konsekvenser som arbeidsledighet og økt fattigdom. Dette er tydeliggjort gjennom de økende matkøene i Norge. Jeg tror likevel en politisk vilje kan kombinere sosial rettferdighet og økologisk endring.

Jeg synes Regjeringen, i stedet for å bygge mer, bør presse på for å få iverksatt anbefalingen fra FNs klimapanel eller aktivistgrupper om å renovere bygninger, samt gi mer støtte til grupper som «Lys i gamle hus». I tillegg bør de satse på sosiale tiltak som endelig å skape en skikkelig tredje boligsektor og stimulere til økologisk bygging og levemåter. 

Det er ikke bare de store selskapene som går med overskudd, det norske oljefondet har også en gevinst på over 100 milliarder dollar i første kvartal i år. Hvorfor kan ikke disse pengene brukes til å investere i vår felles fremtid?

Økologi og økonomi er uatskillelige. For å sikre en levelig planet, må vi revurdere våre økonomiske strategier for å sette søkelys på å regenerere det vi har ødelagt, samt tilpasse oss de uunngåelige endringene i vente. Griper vi ikke øyeblikket nå, kan ikke mindre kontorer overleve.

Vi må spørre oss selv: Er alle disse krisene atskilt eller er de bare synlige i sprekkene fra en større krasj?

Nyere rapporter, inkludert fra The Guardian, spår et betydelig fall i globale gjennomsnittsinntekter innen 2050. Europa står overfor en nedgang på 11 prosent. Hva kan dette bety for vårt fagområde?

Å forstå og tilpasse seg disse endringene er avgjørende for vår evne til å komme gjennom krisene.

Vi trenger langsiktige ideer og perspektiv, en Marshall-plan med opplæring for arkitekter, arbeidere, utviklere og byggebransjen ellers. Likevel, la oss be myndighetene om å lære oss energisparing; bygge med materialer med mindre klimaavtrykk; avskaffe riving og gjøre gjenbruk obligatorisk.

Små aktører prøver sitt beste for å utvikle økologiske praksiser, jeg tenker blant annet på Katarina Kierulf og hennes arbeid med jord; Søstra100 og deres kreative ideer om hva arkitekter kan gjøre; Nøysom og deres nøysomme tilnærming; UR arkitekter og deres fokus på naturen. Jeg håper inderlig at det ikke er dem denne økologiske krisen vil stenge ute, og jeg blir sint av at det ikke er mer hjelp for oss unge kontorer som prøver å omforme profesjonen vår.

Det er også på tide å forstå hvordan man kan designe for klimanød. I 2050 kan Oslo få samme vær som Bratislava eller til og med byer enda lenger sør. Byggene vi planlegger i dag skal kunne tilpasses morgendagens klima. Vi bør se for oss fremtiden til yrket vårt med nye programmer, omorganisering og fornyelse, samt omfavne nøysomhet som kan ha sine fordeler.

Jeg tror profesjonen vår kan være en del av endringen, og at myndighetene rundt om i verden bør oppmuntre til denne omstillingen. Endringene må komme fra grasrota og de må være politiske. Og jeg er ikke den eneste. I Norge er vi allerede mange som tar del i miljønettverket Architects Climate Action Network (ACAN), og rundt om i verden forstår arkitekter også endringene som trengs i yrket vårt, enten det er kuratoren for den siste Venezia-triennalen, Lesley Lokko; UIA-konferansen i København eller utstillingen «The Great Repair» i Berlin, som alle legger frem ambisiøse og kreative ideer for en mer rettferdig og optimistisk fremtid i fellesskap.

Jeg håper debatten om kriser som Oslo arkitektforening arrangerer i neste uke fremmer mer kameratskap. Å lære av hverandre kan hjelpe kontorene våre til å overleve. Solidaritet kan være en del av vår helbredelse, slik at vi kan utvikle felles strategier for motstandskraft.

Jeg leste også om debatten om hvorfor arkitekter ikke snakker mer ut i offentligheten. Selv lurer jeg på hvorfor vi ikke gjør mer og organiserer oss mer. Hvorfor diskusjonen om estetikk ble den eneste åpne debatten vi har, mens vi samtidig har mer akutte kriser å håndtere?

Organisering er en viktig del av alt dette: Alene kan vi føle oss maktesløse, sammen kan vi endre den nåværende situasjonen.