Er balkonger i byen en menneskerett?

En variert tilnærming til balkonger kunne gitt mer spennende arkitektur og samtidig redusert de økonomiske og estetiske utfordringene store balkonger medfører.

Av Trine Kvaal Leren

En variert tilnærming til balkonger kunne gitt mer spennende arkitektur og samtidig redusert de økonomiske og estetiske utfordringene store balkonger medfører.

Av Trine Kvaal Leren

Trine Kvaal Leren er arkitekt og daglig leder i DARK Arkitekter.

Foto: Camila Urrego

I norske boligprosjekter er balkongen blitt like selvfølgelig som kjøkkenet. Store, repeterende og uniforme balkonger dekker fasader fra kant til kant – til glede for beboerne, men kanskje ikke like mye for byen og for arkitektonisk variasjon og kvalitet.

Har vi reflektert nok over hva denne utviklingen betyr for byens estetiske uttrykk og for kostnadsbildet i boligbyggingen?

Balkonger er en kostnadsdriver i boligbygging. Når balkongstørrelsen skal følge leilighetsstørrelsen, og samtidig være en forlengelse av hjemmet for de mindre boenhetene, kommer man ikke unna store balkonger. De skal helst være minst 10 kvadratmeter store og 2 meter dype, ha trinnfri adkomst, ligge over hverandre, og gjerne ha tette rekkverk for å beskytte mot innsyn – man skal tross alt kunne nyte et glass vin i underbuksa uten at naboen stirrer.

Men når hver eneste balkong skal oppfylle disse kravene, blir resultatet ofte monotone, tunge fasader, der arkitektonisk variasjon og stedstilpasning må vike for standardiserte løsninger. Skal vi akseptere at balkonger ikke bare er en bokvalitetsfaktor, men også et dominerende arkitektonisk premiss som får uforholdsmessig stor innflytelse på byens uttrykk?

I en tid hvor det for 1 million nordmenn ser ut til å være lettere å vinne i Lotto enn å komme seg inn på boligmarkedet i de store byene, er det åpenbart at mange ville satt pris på en urban leilighet med gode bokvaliteter – også uten balkong.

Og så er det spørsmålet om behov. Balkonger har en viktig rolle som bokvalitet, men er det gitt at alle leiligheter trenger en stor privat uteplass?

I mange av Europas mest attraktive byer er det langt vanligere med mindre balkonger eller franske balkonger, som gir mulighet til å åpne døren, slippe inn frisk luft og ha en kontakt med omgivelsene uten at det preger fasaden i like stor grad. Er det nordmenns jag etter sol gjennom året som gjør at vi vurderer store balkonger som en nødvendighet?

En variert tilnærming til balkonger kunne gitt mer spennende arkitektur og samtidig redusert de økonomiske og estetiske utfordringene store balkonger medfører.

For hvor mye brukes egentlig disse balkongene? Noen blir frodige hager, andre blir praktiske, men forferdelig stygge, boder – men mange står tomme store deler av året. I en tett bystruktur der vi ønsker mer liv på bakkeplan, kan det være verdt å spørre seg om balkongbehovet er overvurdert. Kunne vi heller prioritert attraktive byrom, flere parker, bedre torg og aktive førsteetasjer?

Vinglasset smaker tross alt like godt på en uteservering eller på et piknikpledd i solen. Kanskje er behovet for private uterom i byen noe vi har lært oss til – ikke noe vi egentlig trenger? Er dette et ønske vi har tatt med oss fra eneboligen, og ikke noe som er absolutt nødvendig i en menneskevennlig by med parker, torg, et mangfold av møteplasser og med relativt kort vei til naturen?

Jeg slår et slag for en mer differensiert tilnærming til balkonger. Litt mindre private uteplasser, flere franske balkonger og gode felles uterom. Dette, kombinert med større vekt på kvaliteten i offentlige byrom, kan være et mer helhetlig svar på hvordan vi kombinerer bokvalitet, arkitektonisk verdi og økonomisk bærekraft.

Og når vi først skal ha balkonger i byen – kunne de ikke i det minste vært utformet med omtanke for byens uttrykk, med vakre rekkverk eller detaljer som tilfører noe estetisk og gir tilbake til både byen og de som ferdes i den?

Boligbyggingen trenger å komme i gang. Kanskje er det på tide å tenke nytt om hvordan vi designer boligene våre – og hvilke grep vi tar for å skape gode, levende og vakre byer.