Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Er det tradisjonell arkitektur som gir oss følelsen av tilhørighet, eller krever det noe mer?
Kanskje er det mulig å omfavne nye ideer for byplanlegging, og samtidig stimulere en autentisk følelse av tilhørighet, skriver Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Margrete Sletten Haga.
Av Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Margrete Sletten Haga
Kanskje er det mulig å omfavne nye ideer for byplanlegging, og samtidig stimulere en autentisk følelse av tilhørighet, skriver Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Margrete Sletten Haga.
Av Nora Ulrikke Andersen og Ingrid Margrete Sletten Haga
Nora Ulrikke Andersen er student i internasjonale relasjoner og Ingrid Margrete Sletten Haga er arkitektstudent.
Foto: privatEr det virkelig kun byens fasader som gir oss følelsen av tilhørighet? Kanskje det interessante spørsmålet ikke er tradisjonell versus moderne arkitektur, men hva som skaper byens sjel og gir den evne til å favne mangfoldet av våre opplevelser.
Byens identitet resonnerer alle byens aspekter, også dens infrastruktur og gamle og nye bygninger.
Atmosfæren i byen er alltid et sammensurium av øyeblikk, lyder, interaksjoner og strukturer. Det er her vi finner vår egen historie, formet ikke bare av fortiden, men også av nåtiden og våre forestillinger om fremtiden. Byens sjel eksisterer ikke bare i fasadene, men viser seg også i demokratiske byrom som gir plass til mangfoldet av våre stemmer. Byen er mangfoldig, og kaotisk. Krav som stilles til byutviklingen er vanskelig å forstå, og nye løsninger kan fremstå som dårlige og forsterke vår opplevelse av forvirring.
Mange stemmer i byen medfører også økt opplevelse av fremmedgjøring – noen stemmer kan ikke være kjente for alle, samtidig. Vi kan ikke beklage livet i byen, men vi kan kanskje stille krav om at byen i hvert fall skal ha et spesifikt uttrykk – vi skal se at det er byen vår!
Imidlertid er kanskje ønske om tradisjonell arkitektur også et uttrykk for nostalgi drevet av en uartikulert følelse av trygghet i det velkjente – og et motsvar til opplevd kaos.
Det er lett å identifisere seg med tradisjonell arkitektur fordi den bærer et lag av historie. Men byen bærer mange historier, fra de som har gått foran oss til de vi selv skaper hver dag. Det er sant at når gatene blir overkuratert, fasadene for polerte, mister vi ikke bare estetikk, men også den verdifulle følelsen av «å eie» våre omgivelser.
Men disse faktorene berører ikke kun det arkitektoniske – det strekker seg inn i demokratiske byrom, sosial rettferdighet og byens liv. Når byen «glattes» ut, endrer byen karakter. Tilhørighet er ikke statisk, den skifter, vokser og svekkes med byens utvikling.
For oss er det i de små og betydningsfulle øyeblikkene, at tilhørighet til byen blir ekte. Å kunne henge opp en plakat på en lyktestolpe, kysse et crush i en skjermet gate, eller løpe over gata med vennene våre. Vi trenger rom til å skape våre egne minner og knytte oss til steder på en personlig måte.
Estetiske og inkluderende byrom er ikke forbeholdt en stiltype, men av individuelle opplevelser.
Samtidig må vi forstå at vi står overfor en rekke utfordringer, som klimakrisen, juridiske begrensninger, boligkriser og økende sosial ulikhet, som kompliserer en allerede kompleks oppgave om å forme våre byer. Byutviklingen kan ikke bygge på en insistering om tradisjonell arkitektur, men må ta ansvar for å skape bærekraftige samfunn, med rom som lar oss oppleve tilhørighet, og som er formet av innspill fra mange.
Virkeligheten stiller i dag krav om innovative tilnærminger. Det handler om å skape byrom som ikke bare er visuelt tiltalende, men også funksjonelle, tilgjengelige og bærekraftige. Vi må utforske nye måter å inkorporere mangfoldet av våre opplevelser inn i byen, samtidig som vi tar hensyn til komplekse realiteter. Arkitekter og utviklere har opplagt en viktig og tiltagende vanskelig jobb.
Kanskje er det mulig å omfavne nye ideer for byplanlegging, og samtidig stimulere en autentisk følelse av tilhørighet. Dette betyr ikke å forkaste en stiltype, men å finne måter å integrere ulike uttrykk med våre verdier og fremtidens behov.
