Erling Fossen i La-la-land

I forbindelse med min nye bok På sporet av den tapte fremtid, ble Erling Fossen intervjuet om hva han synes om min kritikk av både ham og dagens byutvikling.

La meg derfor repetere kritikken: Fossen er en gallionsfigur for den nyliberale byen. Fossens refreng kan reduseres til at byen er bra, distrikter er dumt. Dessuten er klassepolitikk teit, følgelig bør venstre- og høyreaksen glemmes.

Men uansett hva han selv tenker, lander Fossen i praksis trygt på høyresiden hvor eiendomskapitalisten er det universelle subjekt: Hva som er bra for han, er bra for alle. Som jeg viser i min boks kapittel om Erling Fossens forfatterskap, er dette snakk om en vrangforestilling. Politiske aspekt i byen forsvinner ikke selv om Fossen fortrenger dem i sine drømmers La-la-land.

Lefling med marxisme

Leser du bøkene hans, ser du at du på 1990-tallet kunne du skrive bøker uten å egentlig forstå teoriene du anvendte. I sin reaksjon på min kritikk av hans 1990-tallsbøker, gjør Fossen det igjen. Denne gang er det til og med de kritiske samfunnsgeografene Edward Soja og David Harvey han forsøker å bruke til inntekt for overklassens sak.

Det er sant som Fossen sier, at begge disse tenkerne har beskrevet fremveksten av såkalte postfordistske og postmoderne storbyer med flere sentrum. Målet deres er derimot ikke å forsvare vår tids kapitalisme, slik Fossen gjør, men å forstå den for på den måten forandre den til noe annet.

La oss begynne med det ironiske eller idiotiske ved at den nyliberale byens sjefsideolog, «bydoktoren» Fossen, i sitt svar til meg viser til David Harvey ­– en av verdens mest kjente kritikere av nyliberalismen. Der mange av oss mener Harvey har mye å lære oss om dagens by, synes slike debatter for Fossen først og fremst være en lek. Eller som han selv sier det: «Det er interessant å diskutere».

Men hva er det egentlig Harvey diskuterer? Harvey er inspirert av den marxistiske filosofen Henri Lefebvre, som er kjent for å beskrive hvordan kapital omgjør byer fra bruksverdier til bytteverdier. Det vil si, at profittmotivet dominerer byutviklingen. Målet er å endre de politiske forholdene til det motsatte. Det vil innebære at eiendomskapitalister fratas hva Lefebvre kaller «retten til byen», en rett de i dag besitter.

Edward Soja har på lignende vis undersøkt hvordan vi kan politisere byen som i vår postmoderne tidsalder kan virke uoversiktlig. I sitt hovedverk om Los Angeles (LA), Postmodern Geographies – utgitt på det marxistiske forlaget Verso i 1989 – viser Soja hvordan marxismen i for liten grad har teoretisert rom og geografi. Ja, bortsett fra tenkere som nettopp Harvey og Lefebvre. Soja viser eksempelvis hvordan Georg Lukács – som er kjent for å ha undersøkt «klassebevisstheten» som oppstår av å bli klar over kapitalismen som struktur – var kritisk til å fokusere på rom og geografi.

Lukács mente det bare tåkela klasseforhold: Vi blir eksempelvis mer opptatt av vårt nabolag eller vår nasjon, enn kampen mot kapital og kapitalismen (en internasjonal kamp). Sojas poeng er derimot at dette ikke trenger å være motstridende fenomener. Tvert imot kan en kritisk tilnærming til våre bygde omgivelser være med å skape nettopp klassebevissthet. Ved å bli klar over byens maktstruktur, blir også andre byer og andre fremtider mulig

«Ta Bjørvika»

Fossen er derimot først og fremst opptatt av å måpe over byen han bebor. Fossen skriver: «eiendomsutviklerne er blitt veldig mye flinkere byutviklere på grunn av at urbanister som meg jobber med dem.» Selvgodheten skinner gjennom når Fossen så legger til «Ta Bjørvika. Har det vært bygget noe bedre i Oslo noen gang?»

Han vedkjenner at det kunne vært rimeligere boliger der. Fossen sier: «I mange europeiske byer eier kommunen all grunn, da kan de stille krav til utviklerne om hvor mange rimelige boliger det skal være. Det kunne vært en interessant by, hvis Oslo var sånn.» Årsaken til at Oslo ikke er sånn, er ikke fordi vi ikke eier tomter, men fordi byen er nyliberal. Fossen nevner til og med HAV eiendom, som nettopp er kommunalt foretak som har vært en av de største grunneierne i Bjørvika. I henhold til nyliberalismens pengemantra, er de først og fremst opptatt av å tjene penger.

Når jeg i min bok argumenterer for at vi trenger mer modernisme, innebærer det blant annet at andre motiver enn profitt skal være drivende for kommunen. Hva om kommunen førte en sosial tomtepolitikk. Fossens svar bærer preg av at han ikke har lest min bok, og at han ikke forstår hva jeg mener med modernisme. Hadde han gjort det, ville han sett at jeg tok til orde for en postmoderne modernisme, hvor postmodernismens vektlegging av det urbane og mangfoldige styrkes av å bli kombinert med modernismens sosiale og helhetlige visjoner.

En reaksjonær ideolog

At å stille spørsmålstegn med fraværet av sosiale sider ved byutviklingen til klientene til Fossen er det samme som å ønske «å få tannkremen tilbake på tuben», sier en hel del om det urbane debattklimaet i Norge. Det er nøyaktig det samme representanter fra Høyre sier hver eneste gang sosiale tiltak foreslås, for eksempel ideer om en ikke-kommersiell boligsektor. Men der Fossen og Høyre er opptatt med å trekke land og strand tilbake til et 1800-tall hvor eiendomsinteresser bestemmer og hvor ulikheten vokser, er andre av oss opptatt av å se fremover. Vi har testet Fossens nyliberalisme i 40 år nå, kanskje på tide å tenke nytt?