Et fag som skal lære av sine egne bygg trenger felles metodikk

Et forsøk

For å gi det et forsøk: Dersom Fossen mener at A-blokka skaper byliv, må påstanden etter hvert underbygges med data om faktiske bevegelsesmønstre, oppholdstid, siktlinjer og bruk av byrommene rundt bygget, over tid og på tvers av brukergrupper.

Dersom Rolfsen mener at A-blokka har formale svakheter, må vi etter hvert få se brukerundersøkelser, data om kroppslig respons, opplevd skala og materialitet, og på systematiske beskrivelser av hvordan folk faktisk erfarer fasadene og rommene rundt.

Ikke fordi slike data alene avgjør saken, men fordi vi trenger mindre retorikk, mer empiri og mer felles kunnskapsutvikling hvis vi ønsker å kunne si noe faktisk om hvordan dette bygget og disse byrommene oppleves.

Fossen: Arkitekturen rettferdiggjøres av det den setter i bevegelse

Fossens posisjon kan leses i forlengelsen av Rem Koolhaas-tradisjonen, der arkitekturen utvikles diagrammatisk ut fra hva den skal sette i bevegelse: program, flyt, tetthet, urban kompleksitet, og etterhvert også turisme og globalisering. Denne tradisjonen tok byens faktiske krefter på alvor og gjorde arkitekturen mer analytisk overfor den moderne byen.

Men den har en mangel. En ærlig analyse av byggets indre bevegelsesliv garanterer ikke god arkitektur i seg selv. At diagrammet fungerer, betyr ikke at bygget oppleves som godt.

Fossen er tydelig på dette selv. I sitt åpningsinnlegg skriver han at «alt er lov i vår tid bare metodevalget kommer med en god begrunnelse», og begrunnelsen han tilbyr er byreparasjon. Når Rolfsen utfordrer ham på det estetiske, svarer Fossen at «det tredje kriteriet om estetikk unnlater jeg å mene noe om. Det bare blir synsing og rør.»

Det er forståelig som posisjon, men svakt som metode. Det avviser spørsmålet i stedet for å undersøke det.

Rolfsen: Formale kvaliteter er reelle og kan ikke bortforklares

Rolfsens posisjon kan leses i forlengelsen av en tradisjon etter arkitekten Peter Eisenman, der arkitekturens formale og interne logikk tas på alvor som et relativt autonomt objekt: proporsjoner, rytme, geometri og visuell orden. Denne tradisjonen minner oss om at arkitektur ikke kan reduseres til byliv og gode intensjoner.

Et bygg må tåle å bli vurdert som form. Rolfsen er eksplisitt på dette: Det vi trenger er ikke intellektuelle fortolkninger av hva et bygg skal bety, men «en formal, romlig og visuell bedømmelse av arkitekturen».

Det er et legitimt og nødvendig korrektiv til Fossen. Men også denne posisjonen har en mangel. Rolfsen argumenterer for at arkitektur bør møtes gjennom «vår begrepsløse, umiddelbare sansning», men sier lite om hvordan slike sansninger faktisk skal undersøkes. Når erfaringen oversettes til tekst, ofte av en fagperson, risikerer man å forveksle én persons beskrivelse med den bredere erfaringen i befolkningen.

Det blir særlig problematisk dersom man ønsker å si noe om hvordan bygget oppfattes allment eller av en bestemt gruppe med mennesker uten å ha undersøkelsene som skal til for å underbygge analysen med konkret opplevelsesdata.

Rolfsen peker i riktig retning, men mangler dermed et empirisk apparat som kan forankre argumentet.

Hva forskningen åpner for

Vi må akseptere at andre fagfelt har kommet lenger enn vårt eget på deler av denne empirien.

Noe av forskningen handler om kropp og form. Thomas Thiis-Evensen systematiserte en slags oppskrift allerede på 1980-tallet for hvordan grunnleggende arkitektoniske elementer, gulv, vegg og tak, kommuniserer tyngde, retning og bevegelse gjennom kroppen. Dette ble dessverre ikke videreført av andre arkitekter systematisk. Men forskere som Vittorio Gallese og Harry Francis Mallgrave har siden argumentert for at vi ikke bare betrakter bygninger, men kroppslig simulerer bevegelse, materialitet og romlig intensjon.

Noe handler også om forholdet mellom kroppen, om byrom og bevegelse. Bill Hilliers space syntax har utviklet metoder for å undersøke hvordan siktlinjer, forbindelser og romlig konfigurasjon påvirker hvor folk faktisk går og oppholder seg.

Noe handler om miljøpsykologi. Rachel og Stephen Kaplan, Roger S. Ulrich og Colin Ellard har dokumentert hvordan omgivelser kan gi målbare utslag i stress, oppmerksomhet og trivsel. Nyere forskning på prediktiv persepsjon hos Andy Clark og Karl Friston understreker at vi ikke opplever rom som nøytrale bilder, men som handlingsrom vi hele tiden forsøker å forstå, forutsi og bruke.

Til sammen gir dette et annet utgangspunkt for arkitekturdebatten der ulike fagfelt tilfører sårt tiltrengt metodikk som gir påstander etterprøvbarhet.

Disse metodene peker på at effekten av arkitektur kan undersøkes gjennom faktisk bruk, opphold og bevegelse, og at konklusjoner kan trekkes etter at problemene er undersøkt.

Veien videre

La oss starte veien videre med å påpeke at dette ikke er to posisjoner som trenger å utelukke hverandre, men to ufullstendige påstander som kan undersøkes bedre.

Fossen har rett i at arkitektur må vurderes gjennom det den setter i bevegelse. Det vi kan kvitte oss med, er tanken om at en god programmatisk begrunnelse er tilstrekkelig, og at estetisk kvalitet dermed er utenfor faglig rekkevidde.

Rolfsen har rett i at formale kvaliteter er reelle og virker direkte på kroppen. Det vi kan kvitte oss med, er tanken om at disse kvalitetene primært gripes gjennom kritisk språk og formal analyse gjerne utført av en ekspert, når rådataen er kroppslig, blant ulike befolkningsgrupper, og oppstår før vi rekker å sette ord på den.

Det begge faktisk er enige om, er at Regjeringskvartalet bør virke godt for menneskene som bruker det, som byrom, som arbeidsplass og som offentlig sted. Det er et tilstrekkelig felles utgangspunkt for en metodikk.

Metoder som observasjoner og brukerundersøkelser er ikke nødvendigvis perfekte svar, men de er mulige begynnelser. De kan undersøke om bygget faktisk skaper de forbindelsene og det bylivet Fossen beskriver, og om de formale kvalitetene faktisk virker slik Rolfsen hevder.

Forhåpentligvis vil neste runde i debatten om Regjeringskvartalet derfor peke på evidens rundt disse spørsmålene. Ikke bare flere posisjoner, vurderinger og sterke meninger, men bedre kunnskap om hva bygget faktisk gjør.

Da kan vi vite litt mer konkret hvorfor det eventuelt fungerer godt, hvorfor det eventuelt fungerer dårlig, for hvem det virker, og under hvilke betingelser.

Kilder:

Clark, Andy. Being There: Putting Brain, Body, and World Together Again. Cambridge, MA: MIT Press, 1997.

Eisenman, Peter. The Formal Basis of Modern Architecture. PhD-avhandling, University of Cambridge, 1963. Senere publisert av Lars Müller Publishers, 2006.  

Ellard, Colin. Places of the Heart: The Psychogeography of Everyday Life. New York: Bellevue Literary Press, 2015.

Fossen, Erling. «På sporet av en interessant debatt». Arkitektur, 4. mai 2026.

Fossen, Erling. «Arkitekturens ontologi og andre buskvekster». Arkitektur, 10. mai 2026.

Friston, Karl. «The Free-Energy Principle: A Unified Brain Theory?» Nature Reviews Neuroscience 11, 2010: 127–138.

Gallese, Vittorio, og Alessandro Gattara. «Embodied Simulation, Aesthetics, and Architecture: An Experimental Aesthetic Approach». I Mind in Architecture: Neuroscience, Embodiment, and the Future of Design, redigert av Sarah Robinson og Juhani Pallasmaa, 161–179. Cambridge, MA: MIT Press, 2015.

Hillier, Bill. Space is the Machine: A Configurational Theory of Architecture. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. Senere tilgjengelig via UCL Discovery.

Hillier, Bill, og Julienne Hanson. The Social Logic of Space. Cambridge: Cambridge University Press, 1984.

Kaplan, Rachel, og Stephen Kaplan. The Experience of Nature: A Psychological Perspective. Cambridge: Cambridge University Press, 1989.

Koolhaas, Rem. Delirious New York: A Retroactive Manifesto for Manhattan. New York: Oxford University Press, 1978.

Koolhaas, Rem, og Bruce Mau. S,M,L,XL. New York: Monacelli Press, 1995.

Mallgrave, Harry Francis. Architecture and Embodiment: The Implications of the New Sciences and Humanities for Design. London/New York: Routledge, 2013.

Rolfsen, Amund M. «Et uttrykk til besvær». Arkitektur, 27. april 2026.

Rolfsen, Amund M. «Fossen på villspor». Arkitektur, 8. mai 2026.

Thiis-Evensen, Thomas. Archetypes in Architecture. Oslo: Norwegian University Press, 1987. Opprinnelig norsk utgave: Arkitekturens uttrykksformer, 1982.

Ulrich, Roger S. «View Through a Window May Influence Recovery from Surgery». Science 224, nr. 4647, 1984: 420–421.