Et jubileumsår?

Oslo arkitektforening omtales som grunnlagt i 1906, men man kan med rette si at OAF har sine røtter tilbake til Blix og GA Bull i 1874. Kanskje 1906 var året da arkitektene vendte ingeniørene ryggen? skriver Ketil Moe.

Av Ketil Moe

Arkitekt Ketil Moe har gitt ut flere bøker om den norske boligen, og mener en normendring i praksis betyr at boligkjøperne får mindre for pengene.

Ketil Moe er arkitekt MNAL og skriver for tiden på historien til OAF.

Foto: Privat

I år er det 400 år siden Kristiania ble grunnlagt. En moderne og planlagt by erstattet middelalderbyen rundt osen til Alnaelva. Et brudd med fortiden, en ny start og en ny kultur. På alle måter et ganske unorsk konsept, som byplan og med murtvang innenfor de nye vollene.

For hundre år siden tok byen Oslo-navnet tilbake, tråder ble knyttet og historien ble lenger, på tross av omstarten i 1624.

Også Tekna skal jubilere, 105 000 medlemmer skal feire 150 år fra oppstarten i 1874. Foreningen samler teknologer med mastergrad av mange avskygninger, der den faglige avstanden mellom metallurger og bygningsfysikere ikke er til å kimse av.

Arkitektenes organisasjoner omtales som yngre. OAF markerer sin start til 1906, flere år senere enn arkitektforeningene i Bergen og Trondheim, mens NAL ble stiftet i 1911 av tidens tre lokale foreninger.

Hvorfor kom OAF og deretter NAL først tretti- førti år etter ingeniørene?

Stiftelsen av OAF, den gang Kristiania arkitektforening, beskrives som resultat av et stadig tettere samarbeid mellom Yngre Arkitekters forening, opprettet i 1891, og arkitektseksjonen i Norges ingeniør og arkitektforening (NIAF), opprettet i 1874.

Dette er nesten riktig, begge parter gikk for en sammenslutning, på tross av mange motsetninger, men realiteten var at Arkitektseksjonen skiftet navn og laget nye vedtekter og forlot NIAF. YAFs medlemmer meldte seg så inn i KAF og oppløste seg selv. Samarbeidet med NIAF fortsatte i mange år, blant annet med utgivelse av Bilaget, senere Arkitektur og bildende kunst som ble utgitt av Teknisk ukeblad frem til Byggekunst utkom fra 1919. I 1924 skiftet NIAF navn til NIF.

Syv personer deltok da NIAF ble stiftet i 1874. deriblant Georg Andreas Bull og Peter Andreas Blix, begge var arkitekter og ingeniører, skillet var ikke så skarpt. I årene etter vokste ingeniørfaget i mange retninger; maskin- gruve-, jernbane- og havneingeniører og så videre.

Foreningen var i utgangpunktet landsdekkende, men det var mer i navnet enn i gavnet. Blix, som har gitt navnet til den nye tunellen, flyttet etter hvert til Bergen og ble en foregangsmann innen bygningsvern. Sammen med Polyteknisk forening opprettet de Teknisk ukeblad, en internasjonal pioner.

Rundt 1900 var 90 % av medlemmene ingeniører knyttet til ulike faggrupper. Fra 1902 dannet arkitektene en egen avdeling, mens Yngre Arkitekters Forening ble stiftet på initiativ av arkitekt Holger Sinding-Larsen i 1891. De gamle etablerte var i NIAF, de unge utålmodige i YAF.

Prosessen frem til sammenslåing tok noen år, langdryge forhandlinger ble satt under press gjennom et opprop som krevde en snarlig løsning, slik oppsto KAF. NIAF beholdt noen av sine arkitektmedlemmer og sitt opprinnelige navn til 1913. Da ble restene av arkitektavdelingen oppløst og navnet endret til Den Norske Ingeniørforening.

Slik jeg ser det er det en kontinuitet fra NIAF til OAF og NAL, og man kan med rette si at OAF har sine røtter tilbake til Blix og GA Bull i 1874. 1906 var ikke året da arkitektene knyttet lange historiske tråder og startet arbeid for arkitektenes interessere. Kan hende motsatt? Kan det også beskrives som året da arkitektene vendte ingeniørene ryggen?