Et livsmiljø folk flest trives i

Ta for eksempel saken «Folk flest trives ikke med moderne arkitektur», som har blitt referert til flere ganger de siste årene. En av forskerne bak studien det her vises til uttaler selv at «Dette er en liten studie i én by. Det vil bli viktig med større studier for å bedre kunne forstå hvordan bebygde omgivelser påvirker folks livskvalitet». Ja, så jeg vil legge til at funnene derfor bør behandles med forbehold.

I studien deltok 28 studenter ved NMBU, med alder fra 18 til 27 år. Dette utvalget er langt fra å være statistisk signifikant for hele befolkningen, og påliteligheten av funnene er derfor begrenset. Bruken av studien til å slå fast om folk flest trives eller ikke trives med moderne arkitektur er imidlertid også problematisk på grunn av hvordan selve undersøkelsen ble gjennomført.

Deltakerne ble presentert for åtte offentlig tilgjengelige byrom, gjennom åtte omsluttende VR-videoer av byrommene tatt med 360° kamera. Videoene inkluderte lyd og varte alle i 45 sekunder. De viste byrommene på dagtid under vanlig arbeidstid, og det var delvis skyet vær. Dette fikk studentene oppleve i VR-laben på NMBU, mens de satt med VR-headset på i hver sin roterbare stol.

Videoene ble vist parvis med et eksempel på byrom preget av tradisjonell arkitektur satt opp mot et eksempel på byrom preget av samtidsarkitektur. Deltakernes opplevelse ble etter hver video undersøkt gjennom en serie spørsmål knyttet til følelsesmessig respons og persepsjon, med svaralternativer på en skala fra én til fem.

Det er prisverdig at forskerne gikk så langt i å fange de sanselige kvalitetene i de utvalgte byrommene, men det er også her vi kommer til studiens største utfordring. For selv med dagens avanserte teknologi er det umulig å gjenskape den fullstendige flersanselige opplevelsen av å være et bestemt sted. Deltakerne tar dermed ikke stilling til stedene slik de er i virkeligheten, men slik de presenteres gjennom denne utsøkte bruken av medieteknologi.

Andre sanseinntrykk som følge av dufter, temperatur, følelsen av egen vekt og friksjon mot underlaget når man beveger seg, eventuell vind og ruskvær var ikke en del av studien.

Alt dette kan spille inn i hvorvidt folk trives med moderne arkitektur eller ikke. Jeg må påpeke at vi ikke vet om inkluderingen av flere sanseinntrykk ville ha styrket eller svekket funnene, men at dette for studiens del står helt åpent.

Studien fant indikasjon på at deltakerne i gjennomsnitt foretrekker den visuelle fremtoning av utvalgt «tradisjonell arkitektur» opp mot utvalgt «samtidsarkitektur» da rangeringen av alle de fire motsetningsparene var slått sammen. Men – dersom man ser på nærmere på hvert motsetningspar hver for seg er ikke denne preferansen gjennomgående.

Noen av eksemplene med samtidsarkitektur trekker betydelig ned på den mest relevante variabelen for oppfattet kvalitet, men der Tjuvholmen allé var satt opp mot Øvre slottsgate, er det samtidsarkitekturen deltakerne foretrekker.

Det kan hende noe annet enn stil var avgjørende, og jeg skulle gjerne visst mer om betydningen av de ulike arkitektoniske elementene hadde for de helhetlige vurderingene av hvert byrom. Jeg ønsker meg mer forskning på elementenes betydning hver for seg og i samspill med hverandre, og på hvorvidt betrakterens plassering i forhold til bebyggelsen og dens elementer påvirker oppfatningen av kvaliteter. Det tror jeg kan gi oss verdifulle innspill til konstruktive samtaler om utforming og stil.

Etter hva jeg kjenner til er det ingen studier som slår fast at vi trenger fasader med akantusblader, pilastre og volutter for å trives, men det finnes studier som blant annet fremhever verdien av flere detaljeringsnivåer i arkitekturen, og hvilke helsemessige fordeler det kan ha å oppholde seg i miljøer som ligner det mennesket som art utviklet seg i.

Det bør derfor jobbes for å sikre alle tilgang til sammenhengende grøntområder i nærheten av der de bor, for det kan vi allerede med stor sikkerhet si at fremmer trivsel og folkehelse.