Et svar til Angelo, Eide og Billaud Feragen

Jeg finner det vanskelig å akseptere påstanden om at arkitektutdanningen i det moderne Norge burde primært være basert på transformasjonsprosjekter.

Av Branko Mitrović

Jeg finner det vanskelig å akseptere påstanden om at arkitektutdanningen i det moderne Norge burde primært være basert på transformasjonsprosjekter.

Av Branko Mitrović
Branko Mitrović

Branko Mitrović er professor ved Fakultet for Arkitektur og Design, NTNU Trondheim.

Foto: privat
>

Den nylig publiserte artikkelen «Transformasjon av arkitekturutdanningen på NTNU», av mine kollegaer Kine Angelo, Trond Eide og Samuel Billaud Feragen (arkitketur.no, 24. februar, 2025), kom som en enorm overraskelse på meg, spesielt på grunn av måten de diskuterer Klassisk Formstudio som jeg underviser i. Artikkelen er potensielt villedende om flere viktige detaljer som trenger å bli korrigert, ellers vil leserne muligens få en unøyaktig forståelse av situasjonen.

Til å begynne med kan Klassisk Formstudio knapt sies å være et relevant bidrag i forsøket på å øke bygningsvernrelatert innhold i undervisningsplanen til NTNUs arkitekturprogram. Det er fullt forståelig at Riksantikvaren ønsker at arkitektene som restaurerer gamle fasader, forstår hvordan de er designet. Dette er faktisk en av kjernekompetansene undervist i Klassisk Formstudio. Likevel, siden administrasjonen ved NTNUs arkitekturprogram bare tillater seks studenter å ta Klassisk Formstudio i året, og rundt en tredjedel er utvekslingselever, kan man ikke forvente at mer enn tre eller fire norske studenter (av rundt 80) vil tilegne seg disse ferdighetene hvert år.

>

Det lave antallet studenter som får lov til å ta Klassisk Formstudio kan knapt rettferdiggjøre forventningene om at ferdigutdannede fra NTNU generelt har kompetansen i klassisk design som bygningsvernarkitekter burde ha. Personlig sliter jeg med å se hvordan en arkitekt som ikke har fått noen trening i bruken av de klassiske søyleordener, prinsipper for klassisk design eller fasadekomposisjon kan jobbe med tilfredsstillende resultat med bygningsvern uansett hvor i den vestlige verden – selv om andre mener det motsatte.

Det har vært flere feilaktige fremstillinger av situasjonen rundt Klassisk Formstudio ved NTNU i media, så jeg vil bruke denne muligheten til å rette opp ryktene. De siste tretti årene har jeg undervist i USA, Italia, New Zealand, Tyskland og Serbia, før jeg kom til Norge. Ved hvilken som helst institusjon der jeg underviste før NTNU, ville det vært utenkelig at en professor foreslår et valgfag vedrørende materiale hvor det eksisterer stor folkelig interesse så vel som massiv støtte fra studenter, der det ikke er noen spesifikke ressursproblemer å organisere, samtidig som kurset sannsynligvis vil tilføre ytterligere inntekter ved å tiltrekke seg utvekslingselever – og at forslaget blir avslått.

Måten dette skjedde med mitt forslag om å organisere et jevnlig valgfag Klassisk Formstudio ved NTNU vitner om institusjonens tydelige ideologiske forpliktelse til modernisme. I skrivende stund eksisterer Klassisk Formstudio som et ad hoc («åpent») studio som (tidligere nevnt) bare seks studenter i året får lov til å ta, til tross for den enorme interessen blant studentene. Dette er ikke en kritikk: meninger og verdier er forskjellige, og noen modernister tenker muligens at selv denne mengden klassisk undervisning ikke burde tolereres. Jeg vil derfor invitere leserne til å tenke og bestemme for seg selv om denne situasjonen kan beskrives som «akademisk ytringsfrihet» og et forsøk på «et mangfold av tilnærminger», slik mine kollegaer hevder i artikkelen. Et alternativt syn kan være, for eksempel, at posisjonen til Klassisk Formstudio i et modernistisk rammeverk ved NTNUs arkitekturutdanning kan bedre beskrives med Leonard Cohens vers: «There is a crack, a crack in everything / That’s where the light comes in».

Personlig finner jeg det vanskelig å akseptere påstanden om at arkitektutdanningen i det moderne Norge burde primært være basert på transformasjonsprosjekter. Det er en grunnløs fantasi at norske arkitekter i fremtiden ikke vil trenge å designe nye bygg. Selvfølgelig vil nye skoler, sykehus og offentlige bygg måtte bygges, samtidig som regjeringen planlegger å bygge 130 000 nye boliger innen 2030. Å unnlate å trene arkitektstudenter i å designe nye bygg midt i en massiv boligmangel er både sosialt uansvarlig og uansvarlig overfor disse studentene, som kan bli gjort arbeidsledige i det øyeblikket samfunnet trenger unge arkitekter som mest.

Samtidig er det direkte feil at fremtidige bygningsvernarkitekter vil være mer kompetente hvis de under utdannelsen sin hovedsakelig er eksponert for transformasjonsprosjekter. Jobben med bygningsvern krever flere grunnleggende arkitekturferdigheter, som å fastsette funksjonen, strukturen, detaljer, komposisjon, produksjon av arkitekttegninger osv. Det er et tvilsomt forslag at disse fundamentale ferdighetene kan bli lært bort bedre gjennom prosjekter som transformerer gamle bygninger enn gjennom designoppgaver som er spesifikt konstruert for å lære disse ferdighetene.

Hvis studenter blir lært elementære ferdigheter gjennom transformasjonsprosjekter, vil oppmerksomheten deres være rettet mot spesifikke situasjoner i individuelle gamle bygg, og det er veldig sannsynlig at de ikke vil klare å skaffe seg generell kompetanse i elementære arkitekturferdigheter. Som et resultat er det sannsynlig at man ender opp med mindre kompetente bygningsvernarkitekter også. Derfor, ved alle arkitekturskolene jeg kjenner, er transformasjonskurs undervist i senere år til studenter som allerede har mestret elementære designferdigheter. Bygningsvernkompetanse kan ikke bli utviklet uavhengig av generelle arkitekturferdigheter.

Alt i alt skjønner jeg at det er mye man kan være uenig i.

>
>
>