Et svar til Ida Messel

– Det fantastiske, det vakre og det underlige tilhører dem som kan oppleve det, skriver arkitekt Fredrik Lund som svar på Ida Messels kritikk av hans bok, «Some Houses».

Av Fredrik Lund

– Det fantastiske, det vakre og det underlige tilhører dem som kan oppleve det, skriver arkitekt Fredrik Lund som svar på Ida Messels kritikk av hans bok, «Some Houses».

Av Fredrik Lund

Fredrik Lund er arkitekt, forfatter og professor ved NTNU.

Foto: privat
>

Den 6 januar publiserte arkitektur.no en anmeldelse skrevet av arkitekt Ida Messel, der hun skriver om min nylig utgitte bok Some Houses. Det er morsom lesning!

Innledningsvis skriver hun at «forfatteren har glemt at språkbruk innebærer å fremme påstander».  Men jeg må dessverre opplyse henne om at det er ikke forfatterens påstander hun omtaler. Det er de inviterte essayskribentene sine «påstander». Her blander hun uaktsomt kortene.

>

De fem skribentene, som alle er erfarne, dyktige fagpersoner fra Spania, Danmark og Norge, ble forelagt det komplette tegningsmaterialet i boka. Så ble de bedt om å skrive ned sine tanker om det som lå foran dem.

Ida synes det er veldig irriterende at de skriver så positivt. At de er så veldig entusiastiske. Ida er ikke det. Hun er uenig i alt. Og det er ok. Det er hennes rettighet. Men når hun trekker i tvil, latterliggjør og harselerer med deres «påstander», deres tanker som de har skrevet ned, deres assosiasjoner og synspunkter, ja, da blir jeg forbanna.

De er jo i sin fulle rett å skrive det de vil skrive. Kanskje en litt mer ydmyk holdning ville kledt Ida. Kanskje hun burde fundere litt omkring hvorfor de skriver det de gjør. I løpet av hennes tekst nevner hun en tittel til et av husene. Denne tittelen forekommer ikke i boka.

Ida skriver videre at alle «husene er stort sett variasjoner over samme tema». Jeg vil anbefale henne å ta den i nærmere øyensyn.

Det er et svært dårlig tegn for en anmeldelse at man skriver kritisk om ting man finner på selv. Som for eksempel at «om man ikke orker å oppsøke skogen» kan man heller bo blant søylerader som minner om trær. Hvor har hun det ifra? Ingen slik ytring finnes.

I disse digitale tider synes jeg også det er ganske fantastisk at man kan skrive om denne boka uten feks å ta opp spørsmålet om tegning som kommunikasjonsbærer, om håndtegningens kapasitet som formidler av rom og dybde, liv og stemning. Og idemessig klarhet.

Til at Ida ikke opplever noe som pirrer nysgjerrighet, eller noe positivt i det hele tatt med boka, har jeg dette å si: Det fantastiske, det vakre og det underlige tilhører dem som kan oppleve det.

>
>
>