Felles grunn

Den komplekse blandingen av bruk og funksjoner i dagliglivet i disse nabolagene overskrider offentligheten. Det kollektive og det sosiale er tydelig, mellom svingete gater, komplekse bakker, asfalterte seksjoner, gjørmepartier, lommeparker og områder med vanskelig tilgang for kjøretøy. Samfunnet utviklet det hjemlige rommet. Under den uendelige horisonten til byen Bogotá har torgene paradoksalt nok et livlig offentlig liv, som de formelt planlagte bydelene muligens lengter etter. Hvert veikryss deles instinktivt, de private terrassene konfigurerer også det offentlige rommet og konvergerer i tilfeldige scener, samtaler og møter.

De ytre bydelene rammes in av skogreservater, etablert på offentlig areal. Boområdenes karakter avhenger av grunnforholdene, som varierer med boligenes beliggenhet og bestemmes dessuten av risikostyringen og klimaendringene i byen. De lokale myndighetene har fremmet en byfornyelse for disse nabolagene i Bogotas periferi, og denne satsningen kommer tydelig til syne slik de fremstår, som utsikten fra hovedstadens sentrum.

Involvering og medskaping med lokalsamfunnet i design av offentlig rom gjør disse selvgrodde boligene til progressive menneskelige bosetninger. Midt i mangelen og sårbarheten til infrastrukturen søker hver husstand entreprenørskap på lokalt nivå, slik at nabolaget er mangfoldig, produktiviteten er fokusert på  handel i gateplanetasjen i hvert hjem. Den såkalte "butikken" har gjerne flere tjenester, og fungerer som supermarked, snekkerverksted,  vaskeri, salg av skrivesaker og til og med møtested for å dele lokalt brygget øl. Nabolagene er fulle av livlig morgenaktivitet, og fungerer som mikrobyer, der oppdraget er å bygge videre på det som allerede er bygget og gi identitet til det urbane rommet. 

Selv om byplanleggingen av nabolagene tilrettelegger for en praktisk livsrytme for fellesskapet, med effektiv tilgjengelighet til offentlige tjenester, lesbare rom og enkel orientering, krever de planlagte byrommene en tilpasning til et sosialt mangfold som muliggjør umiddelbare rom for solidaritet og opprettholder beboeligheten. For å ivareta dette, er det nødvendig at former og metoder for design skaper en bevisst opplevelse av de bebodde rommene og naturlig tillater identitet å formes fra variert bruk av området.

Denne identiteten er til syvende og sist følelsen av nabolag. Å handle ut fra dette, er å støtte sosialt, livnære det urbane habitatet og dets tradisjoner, og forme identiteten ut fra landskapet til det bærekraftige nabolaget. Så, er utfordringen med offentlig arkitektur å provosere frem naturlige og spontane møter som tillater en kollektiv utveksling? Den opplevde arkitekturen vil bevisstgjøre og motivere til samarbeid, såvel som en balansert fordeling av tjenester og omsorg for fellesrommet.

Hvis den uformelle, selvgrodde, uplanlagte byen er å bygge videre på det som er bygget, og bevare og styrke sosiale bånd, krever den formelle, planlagte byen alternativer for sosialisering, et samspill av det bygde rommet og redefinering og vurdering av ulike måter å lage en by på. Vi kan bygge mer inkluderende nabolag ettersom det allmenne byrommet til syvende og sist er en felles grunn mellom det planlagte og det uplanlagte nabolaget.

Ta kontakt med Juliana Catalina Pérez Rodríguez på denne eposten.