Folket, tillit, ydmykhet og tilpassing

Dette er et debattsvar til Frank Nodlands opprinnelige innlegg i Aftenposten den 17.01.2023 med tittelen «Når skal vi tørre å snakke om noe annet enn stil i arkitekturdebatten?»

Nodland går i rette med en Aftenposten-artikkel fra 7. januar, som diskuterer den foreslåtte arkitekturen for en tomt i Sandakerveien i Oslo, hvor det opprinnelige var foreslått å bygge et «signalbygg». «Forslaget fra ni år tilbake beskrives som et bygg som var i utakt med folks følelser», skriver Nodland. Da lurer jeg på hvorfor man fortsatt tegner og bygger slike bygg?

Nodland mener videre at debatten i Norge er for «snever». Til det vil jeg si at debatten i Norge blir så «snever» fordi folk er lei av å bli nedgradert til at de «vet ikke bedre» når man fremmer de ønskene, følelsene og tilhørigheten man har til et sted. Når de såkalte medvirknings-lukene åpnes, så er det hovedsakelig for at folket kun kan uttale seg om høyder eller mer grønt gress. Altfor ofte hører man at prosjektet er kommet for langt til at større endringer er vanskelig å gjennomføre.

Det er denne umyndiggjøringen av borgerne og denne liksom-demokratiske ordningen som setter sinnene i kok hos folk. Ved å avskrive folket fordi man ikke prater samme «arkitektur-lingo», skal man ikke ta folket seriøst da? Snakker Nodland latin med legen sin kanskje?

Taperen i disse debattene er alltid folket. Fordi modernistiske kasser blir oppført over hele landet. Hvert nye «signalbygg» og «lagerbygg-skole» er en tapt sak for borgerne. Hver ny fallos til ære for utbygger som vil markere sitt revir er et spark nedover. Folket føler avmakt. Mange hundre velforeninger og ildsjeler ser at deres stemmer blir døyvet av arkitekters og utbyggers store egoer og politikers feighet.

Er det rart at folk er lei? Er det rart at folket tyr til sosiale medier? At vi støtter opp sammen og sier ifra? For i felleskapet er det makt og påvirkningskraft.

Og det bærer frukter. Men igjen på perrongen står det modernister og utbyggere som klør seg i huet og ikke forstår hvordan de skal reagere. Så istedenfor å møtes, ha dialog og kanskje involvere folket mer, så setter man seg på bakbeina.

Selvfølgelig er folket opptatt av volum, høyder, proporsjoner og stedstilpassing. Men hva skjer når folket krever, ønsker og etterspør disse momentene? Ja, da avviser arkitekter, utbyggere og politikere dette. «Man må høre på fagfolkene», sies det. Da er det vel bare å fjerne hele medvirkningsparagrafen, og spare penger i et allerede stramt kommunebudsjett. For den reelle borgermakten er henslengt i en skuff hos en stakkars overarbeidet saksbehandler i kommunen.

Det handler om fasader fordi det er den delen av bygget 99 prosent av befolkningen vil oppleve og ha et forhold til, til alle døgnets tider og årstider. Det er fullt mulige å bygge så moderne og 2023-standard som mulige innvendig, og samtidig utforme et vakkert ytre. Det er faktisk ikke rakettforskning.

Det handler om at man vil bevare stedsidentiteten, historien og egenarten. Hvorfor skal man bygge likt som resten av verden? «Moderne» er ikke det samme som «modernisme».

Nodland innrømmer jo at det er noe som ikke fungerer. Han mener det er mange faktorer, og det er jeg enig i. Men det er to drivere som lar denne generiske utviklingen fortsette:

Kommuner og politikere som ikke tør å sette strengere krav om estetisk utforming. Nå handler alt om Breeam, bærekraft og utnyttelsen. Alle disse momentene kan fullt ut kombineres med vakre og stedstilpassede bygg.

Marked: Utbygger sier jo ofte «ja, men det selger jo». Det er fordi markedet ikke har flere alternativer. Det er litt vanskelig å få røde epler om butikken kun selger grønne? I studier fra Sverige sier borgere at de er villig til å betale mer for vakre bygg enn modernistiske kasser. Da er det rart at norske utbyggere ikke gjør dette da de alene drives av profitt og kapitalisme. Vakre bygg og områder vil også trekke flere folk til byer og sentrum, slik kommuner ønsker.

Jeg oppfordrer Nodland og forumet hans til å reflektere over hvorfor tidligere tiders arkitektur og estetikk fremstår som langt mer vellykket og menneskevennlig, og ikke minst bærekraftig, enn dagens arkitektur og byutvikling.

Jeg vil også oppfordre dere til å sette dere inn i arkitekturhistorie, urban byhistorie, fargeteori og steds- og arkitekturpsykologi. Det hjelper ikke med gode intensjoner. Det trengs noe mer også. Ferdigheter og «lesing av rommet». Det handler om folket, tillit, ydmykhet og tilpassing.

André Seljestad Knudsen
masterstudent samfunnsplanlegging og byutvikling, Universitetet i Agder