Fossen på villspor

Jeg må igjen understreke at det Fossen peker på som byreparasjon, altså det å åpne forbindelser, lage brukbare byrom, etablere park og å gi flere arbeidsplasser til en død del av byen, er vel og bra, men man skal også lage vakre, elegante, interessante eller opplevelsesrike bygninger.

Og det er ingen automatikk i at dette følger av denne byreparasjonen.

Det er her jeg ikke forstår Fossen. Slik jeg leser det er det to muligheter. Enten så er A-blokkas uttrykk, altså hvordan den ser ut, totalt irrelevant, så lenge bygget avgrenser et rom og bidrar til å fylle et sted i byen med folk. Eller så uttrykkes vår samtids byreparasjon i A-blokka, som tolkes entydig av alle som iakttar blokka og omgivelsene.

Førstnevnte er bare trist på vegne av arkitekturen. Sistnevnte har jeg vanskelig med å forstå hvordan fungerer i praksis.

Uansett om det er «relasjonelt» eller «situasjonelt» så klarer ikke jeg å se at det stramme, grå, repetitive og modulære rutenettet av glass, stein og betong, signaliserer byreparasjon.

Hvis vi faktisk skal trekke en lærdom fra Kant, så er det at tid og rom er grunnleggende forutsetninger for vår anskuelse, vår begrepsløse, umiddelbare sansning.

Å dermed forholde seg til bygninger, som formale, visuelle og romlige elementer er ikke å se den utilgjengelige tingen i seg selv, men å hensynta menneskesinnets grunnleggende oppbygging.