Meninger / Debatt
Hvor ble det av ambisjonene for uterommene?
Av Ragnhild Haave
Dagens lekeplasser inneholder sjelden busker å gjemme seg i, trær å klatre i, røtter å snuble i, vann å plaske i, mold å grave i – noe som kunne gitt barna uendelige muligheter for ny lek ved hvert besøk, skriver Line Oma, generalsekretær i Norske landskapsarkitekters forening (NLA). Her fra Risenga naturlekeplass ved Bjørbekk & Lindheim.
Foto: Anna-Julia GranbergVi tar fra barna skjermen og sender dem ut i en grå, asfaltert skolegård. Stadig flere bekymrer seg for hva skjermbruken og sosiale medier gjør med barna våre. Knapt noen tenker på hva golde skolegårder gjør med sosial, mental og motorisk utvikling.
De siste tiårene har vi skapt en sci-fi-verden der alt er hardt og funksjonelt. Våre babyer har allerede begynt å innta føden sin gjennom ferdigproduserte poser med mat, som astronauter. Barna våre kan nå mer om influensere enn om naturen, og tror at gulrøtter kommer fra Rema 1000 og ikke fra jorda.
Visste du at barna våre tilbringer over 3000 timer i skolegården? Det er flere timer enn de har norskundervisning. Kvaliteten på norskundervisningen er vi veldig opptatt av, men ikke kvaliteten på skolegården. Norske landskapsarkitekters forening (NLA) vil ha et nasjonalt skolegårdsløft, og inviterer eiere, driftere, bestillere og prosjekterende til felles innsats for bedre lekemiljøer for barn.
Tenk deg om: Hvor mange skolegårder er asfalterte, supplert av farget gummi, noen slitte lekeapparater og strippet for busker, røtter, trær og mold? Tre av fire elever mener skolegården er kjedelig. 3000 timer med kjedsomhet og uten særlig invitasjon til kreativitet, utforsking, fantasifull lek og utfordring.
Aftenposten skrev nylig om forskning som viser at mennesker trenger nærhet til natur og vegetasjon for god helse, nettopp fordi vi rent biologisk er en del av naturen. Det er ingenting som appellerer til så mange barn og unge, på tvers av interesser, kjønn og alder, som naturen gjør. Men dagens lekeplasser inneholder sjelden busker å gjemme seg i, trær å klatre i, røtter å snuble i, vann å plaske i, mold å grave i – noe som kunne gitt barna uendelige muligheter for ny lek ved hvert besøk.
Lekeplass i Örebro, Sverige.
Foto: Janne M. Gillgren/NaturvernforbundetTenk litt på skolegårdene i ditt nærmiljø. Mange gir verken plass for risiko eller rom for utvikling.
Du husker kanskje selv hvordan du klatret i trær og hoppet over bekker? Gode minner om aktiviteter du kunne gjøre i timesvis eller dag ut og dag inn. Kanskje klatret du høyere og høyere i treet, og tok egne risikovurderinger på vei opp? Barn lærer seg å håndtere risiko ved å få lov til å utfolde seg. Risikohåndtering er relativt viktig for resten av livet.
Likevel, i de grå skolegårdene sikrer vi barns lekemiljø så godt at det knapt er noen risiko igjen. Det er vel ment – vi ønsker ikke alvorlige ulykker. Men kanskje har vi samtidig sikret oss litt vekk fra god kvalitet og rom for mestring og utfoldelse? Og glemt å bruke naturelementer som verktøy i design og planlegging av barns utemiljøer?
Norske landskapsarkitekter har nå lagd en eksempelsamling for naturbaserte lekeplasser som viser at det går an å få til spennende, naturlike lekemiljøer som både er utfordrende, stimulerende og samtidig trygge. Hele arkitektbransjen er invitert til å være med på å ta barns lek på alvor, 26. februar på Arkitektenes hus.
