Fra status til insektdød

Å ha tid og ressurser til å kunne eie landområder for fornøyelse signaliserte en form for økonomisk overlegenhet i en tid da matmangel var vanlig, og alle var avhengig av lokal matproduksjon. En velstelt og klippet gressplen fikk etter hvert global popularitet, og er fortsatt en markering av status. En hageeier er en vellykket person.

I diskusjoner om klimaendringer, vår streben etter å kontrollere og forstå hva som skjer med våre omgivelser - er insektdød et fenomen som kommer opp stadig oftere. De fleste har hørt om tap av humler, bier og andre pollinatorer. Tapet av insekter er omfattende.

Et folkelig eksempel er det som gjerne kalles frontrutefenomenet. Ifølge mine foreldre pleide deres egne foreldre å bruke vindusviskerne på frontruten på bilene, fordi ruten på sommerstid fort ble overstrødd med insekter. Det har jeg selv aldri opplevd.

Selv om denne folkelige beskrivelsen kanskje ikke er dekkende overalt, forteller den likefullt om en endring. Statistikk viser at omtrent 75 prosent av verdens insektspopulasjon har forsvunnet siden 1970. Dette burde få alle alarmklokker til å gå amok.

På overflaten kan det synes som om vi bare er opptatt av det estetiske uttrykket våre uteområder har, uten bevissthet om at nyklippede gressplener og andre tiltak faktisk fungerer som en kunstig barriere for naturlige økosystemer. Når vi prioriterer gressplenen, begrenser vi samtidig mangfoldet av insekter, fugler og dyr som er avhengige av planter for mat og husly. Det naturlige miljøet blir stadig mer begrenset. Uten at vi er oss det bevisst, kan streben etter velpleide gressplener og pene hager, føre til tap av biologisk mangfold.

Kanskje er det på tide å redefinere status, og strebe etter plener som inviterer insekter inn. Det er på tide å forstå at hver handling, selv den tilsynelatende svært så uskyldige gressklippingen, må bære sin lille andel av ansvaret for hva som skjer på planeten.