Meninger / Debatt
Hva betyr egentlig «områdeutnyttelse»?
Av Rasmus Reinvang
Gamlebyen for alltid!
I fremtiden vil vi trolig få et Oslo forbeholdt de rikeste, og en byutvikling styrt av markedsliberale krefter som kjenner prisen av alt, men verdien av ingenting.
Av Gamlebyen Beboerforening
I fremtiden vil vi trolig få et Oslo forbeholdt de rikeste, og en byutvikling styrt av markedsliberale krefter som kjenner prisen av alt, men verdien av ingenting.
Av Gamlebyen Beboerforening
Skummel og farlig? Schweigaardsgate i Gamlebyen i Oslo. Gamlebyen Beboerforening (GBF) er en frivillig organisasjon som samarbeider om delbydelens ve og vel.
Foto: Siv Magnhild Bjelland/FlickrI Arkitektur den 25.september kunne vi lese at gatene i Gamlebyen er skumle og uvennlige, og at høyhus kan reparere dette samt boligkrisen. Videre ble det uttalt, av byråd James Stove Lorentzen, at vi har et «ikke i min bakgård»-problem», men at vi bare må «pushe høyhusene gjennom».
Som beboerforening ser vi oss nødt til å gi et grundig tilsvar som representerer et nærmiljø som gjør Oslo til verdens beste by å bo i.
I Landbrukskvartalet (Gamlebyen) skal fullt funksjonelle bygg rives. Dette på tross av forskning som viser at de mest bærekraftige byggene finnes allerede. Høyhus ble presset gjennom under dekke av blant annet «økt byliv», «byreparasjon» og boligmangel. Her finnes det allerede et yrende liv.
Nå må småbedrifter, teaterskole, butikker, kunstnere og andre ut av det påstått «døde» Landbrukskvartalet. Det er god grunn til å frykte at leieprisene vil stige til uante høyder og presse de små ut. Også bygninger vil stige til nye høyder: 48, 5 meter og 14 etasjer.
Dette på tross av at Plan- og bygningsetaten (PBE), som trolig den sterkeste byggfaglige etaten i Norge, frarådet høyhus her. Riksantikvaren blir ikke hørt. Politikerne falt for utbyggers påstand om at Gamlebyen er «området rundt Oslo S», og at det dermed kan fortettes kritikkløst.
Selv har vi en forståelse for utvikling og at byer vokser, men vårt anliggende er hvordan og for hvem. Prisnivået på leilighetene her vil med god margin ligge over et tosifret antall millionbeløp, langt utenfor rekkevidde for den gjengse lærer.
Leilighetene i Landbrukskvartalet løser slett ikke boligkrisen. De som har økonomi til å bosette seg der, vil ha flust med alternativer i dagens marked. Tilbake står de som er offer for prisvekst, renteøkninger og økende forskjeller i byen vår.
Det finnes også mengder med forskning knyttet til de negative effektene av høyhus. Forskere har advart mot konsekvensene av denne forvandlingen av Oslo, og at verken fagfolk eller befolkningen blir hørt.
Vi stemmer fullhjertet i når arkitekt Peter Butenschøn tar for seg de større grunnleggende motivene for bygging av høyhus på tross av forskning, faglige vurderinger og innbyggernes meninger:
«Skyskrapere er ikke noe befolkningen ber om. Det er vanligvis store sultne utbyggere, firmaer som vil ha ikonets visuelle signaleffekt, eller ambisiøse byregjeringer som står bak».
I strøket som av James Stove Lorentzen (H) blir omtalt som «skummelt og uvennlig» (Schweigaardsgate) gjør små næringsdrivende, restaurant- og pubeiere, kulturaktører og andre sitt beste for å skape en levende strøksgate.
Gamlebyen Sport og fritid driver i DIY-ånd (do it yourself) scene og fritidstilbud for barn og unge. Club Ø er et steinkast unna. Dette på tross av godkjente bruksendringer fra næring til bolig i førsteetasjene, inntog fra de store kjedene og en markedsstyrt byutvikling som klamt legger ut en rød løper for gentrifisering.
Reiser man rundt om i verden er «gamlebyen» som begrep ofte synonymt med egenart og historie. Noe som bevares, understøttes og hvor det tilrettelegges for nettopp mangfold, små virksomheter, autonome initiativer med mer. Det litt rufsete og pulserende gis plass.
Den unike østkant-landsbyen i Oslo finnes fortsatt her i en tid hvor ensretting, konformisme og evig jakt etter økonomisk vekst synes å prege byutviklingen.
I fora som Oslo Urban Week skrytes det av at bransjen kommer «ut» og åpner dørene for en mer transparent byutviklingsdebatt. Det fremstår imidlertid som Oslo og Gamlebyens fremtid avgjøres av de få på vegne av de mange, og at bransjen stryker seg selv medhårs i euforisk ekstase for de økonomiske mulighetene som foreligger.
Slik byutviklingen er i dag må det en større demokratisk omveltning til for å skape en by for alle. Vi er klare for at byen skal vokse og at nye leiligheter bygges. Her ønsker vi en ikke-kommersiell boligsektor hjertelig velkommen. Dessverre er den politiske viljen lav.
I fremtiden vil vi trolig få et Oslo forbeholdt de rikeste, og en byutvikling styrt av markedsliberale krefter som kjenner prisen av alt, men verdien av ingenting. Mangfoldet slik vi kjenner det vil presses ut. De små kriker og kroker skal rettes ut. Byen skal rengjøres og ryddes. Det unike, nære og ubestemmelige skal vekk: Gamlebyen.
Gamlebyen for alltid!
