Gode boliger i høye hus

Historisk perspektiv

Jeg mener vi skal anerkjenne at drabantbyene oppstod i en fremtidsoptimistisk epoke da Einar Gerhardsen på rekordtid ville sikre arbeiderne nok rimelige boliger i grønne omgivelser. Så rimelig at man ikke så seg råd til en balkong. Uansett er dette konseptet for høyhusbygging forlengst forlatt, både i Norge og internasjonalt. Ammerudblkokkene er på kun 14 etasjer. Hadde de vært mye bedre om de hadde vært på ni?

Nok om Ammerud. Jeg er som Asmervik glad i Oslos kvartaler. Det handler om personlige preferanser og vante forhold. Men folk er forskjellig, og bør få gjøre sine egne valg. Vi er alle deltakere i boligmarkedet, og markedet bør lyttes til. 

I fjor vår hadde jeg gleden av å se en boligblokk i Brussel på 42 etasjer. Selv om et sementverk var nærmeste nabo over den smale kanalen, ble det hevdet at blokka var populær. De største leilighetene var over to plan og på 500 kvadratmeter med utsikt over det meste av Belgia. Jeg har ingen opplysninger om i hvilken grad kjøperne av disse lider vondt. Men her får man også kjøpt 100 kvadrat for under fem millioner. Den er koblet til et nytt, vakkert nabolag, med kunstige dammer og vakker beplanting og et nødvendig kommersielt tilbud.

Erfaringene fra Enerhaugen

Rotterdam ble så hardt bombet av Hitler i mai 1940, at man her har flere høyhus enn ellers i Nederland, der politikerne har villet unngå høyhus tett innpå sine vakre historiske bykjerner. Og de bygger seg flere. Erfaringene kan ikke bare være dårlige. USA har hatt en byggeboom av høyhusboliger.

En rikt illustrert oppgave fra student Jorrit Kootstra ved Universitetet i Groningen i Nederland sammenlikner ulike høyhus og tiltak som kan hindre eller avbøte negative effekter. Jeg synes hans oppgave er fruktbar. Bolig-høyhus kan utvikles med attraktive kvaliteter og et mangfold av bruksområder, og tilpasninger som gjør dem mer attraktive enn løsningene fra 60-tallet. Kootstra ser et høyhus som et lokalsamfunn i seg selv, med de kvaliteter et godt lokalsamfunn bør ha, uavhengig av fasongen på bygningskroppen. Men mye vil avhenge av beboerne selv, og deres ønske om og mulighet til å delta. Som for de fleste lokalsamfunn, vil jeg legge til. 

I femten år frem til 2003 bodde jeg som nabo til Enerhaugblokkene. På 13 etasjer. De eldre beboernes entusiasme over deres nye hjem var ikke bleknet siden innflyttingen i 1962. Her bodde man midt i byen, med kort vei til alt, et mangfold av tilbud, og en fantastisk vestvendt utsikt over Grønland og Grunerløkka. Og de hadde bevart sine gamle nettverk av naboer og kjente fra før saneringen, som trolig bidro positivt.

Men ellers var det allerede dengang bemerkelsesverdig hvor attraktive disse leilighetene var. Her er kvadratmeterprisen nå omtrent 100 000, selv om det ikke er trappefritt i flertallet av leiligheter. Det finnes altså suksess å bygge på fra vår egen by. Og trolig er en årsak at de på et vis (neppe tiltenkt) kobler innbyggerne til bylivet rundt, ulikt Ammerud.

På Enerhaugen tok man heisen rett ned til kafeer, butikker og kiosker og delte gatens liv med naboene. Om heisen går seks eller 12 etasjer eller 18 etasjer er ikke store forskjellen. Erfaringene fra Enerhaugen bør man lære av for nye bolig-høyhus. 

Fem etasjer, store problemer

På samme tid som man bygde høyhus i Oslo for å bøte på bolignøden, bygde man Hesteskoblokka, på folkemunne BYBO, i en fjellskråning i min barndoms by, Hammerfest. Nord -Europas største boligblokk. Slik sparte kommunen en million kroner. Arkitekten hadde aldri vært i byen. Den vant arkitekturpriser.

BYBO har fem etasjer, men preges ellers av akkurat de samme kjennetegn som 60-tallets massebyggeri i Groruddalen: Det var ikke noe miljø rundt blokka, langt til tjenester (en kilometer til dagligvarebutikk) og servicetilbud eller arbeidsplasser, der den lå utenfor etablerte boligområder mellom byens kraftverk, gartneriet og et bilverksted. Blokka sikret boliger til den raskt ekspanderende fiskeindustrien i byen på 60-tallet, og folk kom flyttende uten nettverk fra småbygdene på kysten for å prøve et nytt liv i byen. 

Hammerfest kommune brukte lenge boligblokka som et billig sted å bosette flyktninger og personer med sosiale utfordringer. Det er lagt ressurser i å oppgradere blokka med innsats fra beboere, Husbanken og Kommunaldepartementet. Men på 80-tallet ble den kalt for slum, lokalt. Trolig et altfor negativt begrep.

Her får man fortsatt kjøpt pent oppussede leiligheter til 20 000 for kvadratmeteren. Hesteskoblokka i Hammerfest gir en god påminnelse om at blokk kan fungere dårlig, enten den er bygget i høyden eller nærmere bakkeplan. Galleri Oslo likeså. Men for beboerne er det like fullt et hjem.

Hadde arkitekten besøkt Hammerfest og skjønt at det beste finnmarkingene vet er å sitte på sin balkong i mai, juni, juli og august og se mot midnattsola – i nord (resten av året er balkonger i Finnmark ikke i bruk), hadde han neppe lagt balkongene mot sør der den sure landvinden sørger for å fylle uteområdet med snø fra oktober til mai, og der noen balkonger er uten sol. 

Hvem vet, kanskje blokka hadde blitt en større suksess om arkitekten hadde snudd hele hesteskoen, og kommunen hadde sørget for et gateplan som stimulerte bylivet, istedet for å utvikle hele den solrike fronten med utsikt over Storvannet, til en enestående lang parkeringsplass? 

Eller om han hadde erstattet den enormt lange bygningskroppen med to tårn omgitt av service og gateliv?