Godt nytt fra Voldsløkka

Debatten om nye Voldsløkka skole er viktig, fordi den avslører at vi ikke har omforente begreper for å analysere et nytt bygg i en stedlig kontekst. Når AHOs Marianne Borge, i et tilsvar til meg, sier at Voldsløkka skole «er plassert på et av de minst egnede stedene for et større volum», og landskapsarkitekt Erik M Munkebye svarer at «bygget med sin plassering og sitt innhold er veldig bra for området», så er det åpenbart at vi først må etablere et hierarki av begreper som vi anvender når bygg i en urban kontekst skal analyseres.

Munkebye vektlegger at skolen og idrettsparken sammen rydder opp i en uklar situasjon. Samtidig understreker også han det samme som jeg gjorde i mitt første innlegg, at skolens uteområder åpner for større fellesrom og gjennomganger på en god måte.

Her er det minst to begreper som er viktige

1. Urban struktur. Voldsløkka skole rydder opp i en uklar urban struktur. Den er med på å skape en urban struktur i det jeg kalte en demilitarisert sone.

2. Tilgjengeliggjøring. Voldsløkka skole åpner opp et tidligere lukket område og skaper gode byrom.

Marianne Borge derimot vektlegger et nabolag som mister sin utsikt.

3. Siktlinjer. Borge beskriver nesten poetisk – så poetisk at man nesten kan mistenke at hun har vokst opp der eller bor der - om nabolaget Carl Grøndahls vei som inntil skolen kom har «hatt et vakkert skue utover bylandskapet» som nå er fylt av et stort dominerende volum. 

Med dette innfører hun siktlinjer som et viktig analyseverktøy. For en samfunnsgeograf er det enkelt å rangere disse tre begrepene: Urban struktur og tilgjengeliggjøring spiser siktlinjer til frokost.

Siktlinjer var viktig for byplanleggeren Hausmann og hans sjef Napoleon III sent i 1800-tallets Paris. Keiseren ville ha rette løp for å kunne fyre av sine kanoner mot mobben som hadde en lei tendens til å barrikadere seg i de trange historiske gatene. Vernemyndighetene er også glad i siktlinjer, slik at man på utvalgte målpunkter skal kunne se viktige historiske bygg og våre åser.

Når beboerne i Carl Grøndahls vei mister sin utsikt til et udefinert bylandskap er det antageligvis på laveste nivå av viktige siktlinjer i Oslo, og nærmer seg faretruende kategorien et ugyldig argument. Enda merkeligere er det når skolen faktisk plasserer seg på en tidligere industritomt som også må ha vært i naboenes synsfelt. Den nye skolen er bygget til en eldre industribygning – en sementfabrikk - som er pusset opp og ivaretatt som en del av anlegget.

Faktisk har nå nabolaget fått en gylden mulighet til å ta i bruk skolen som et samfunnshus. De kan ha turneringer der som inkluderer mange typer ballsport, de kan spille sjakk på de fem sjakkbordene som ligger under tak. I det hele tatt har de nå fått romlige betingelser for å konstituere sterke relasjoner, og på den måten bli et inkluderende nabolag.