Høye hus er dysfunksjonelle som boliger

Det er svært overraskende og uforståelig at den velrenommerte  tidligere byplansjefen i Oslo lar seg invitere inn i den til dels banale mote, marked og Meta-styrte synsingen om stygt og pent. Hun forsøker å støtte seg på begrepene kontekst og konsept. Jeg savner tema som samfunnssikkerhet, gode uterom på bakken, konkrete klimautfordringer  eller at den dominerende fortettingsideologien hører fortiden til, mens stadig flere signaler sier at vi i større grad må tenke på fortynning.

For over et halvt århundre siden ble høye hus erklært dysfunksjonelle som boliger. På slutten av 1960-tallet skrev Torbjørn Hansen og Anne Sæterdal, i Ammerudrapporten, om at de nye boligområdene med høye hus var barnefiendtlige, psykisk nedbrytende og livløse. Jan Gehls bok, Livet mellom husene  ble utgitt på dansk i 1971, oversatt til 30 språk, og hvor han  konkluderte med at i den gode by har innbyggerne god kontakt med andre menneske på bakkeplan.

Tett-lav-debatten i Danmark på slutten av 1960-tallet viste at antall beboere per arealenhet ikke var spesielt stor mellom  den lave atriumbebyggelsen i Albertslund og høyhusene på  Høje Gladsaxe. Erkjennelsen fikk store konsekvenser for boligbyggingen i Norge i siste halvpart av 1960 årene. Skjetten utbyggingen i Skedsmo, Risvollan, og Kattem fra begynnelsen av 1970-tallet i Trondheim  er eksempler på dette.

Høyhus er høyrisiko. Jo høyere, desto verre. Stikkord er eksponering og evakuering, som gjør høyhus sårbare som mål for terror og krig. Jeg trenger ikke nevne Ukraina eller Suez. Vi vet at brann i sin alminnelighet er og vil fortsatt være farlig. Som for eksempel brannen i Grenfell Tower i London 14. juni 2017. Her mistet 72 mennesker livet. Etter å ha arbeidet med tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne i mer enn 20 år, blant annet som medlem av Statens råd for funksjonshemmede, vet jeg at trygg og effektiv evakuering ved en brann er svært problematisk. Statistikk fra myndighetene for brannsikkerhet viser en økning av bygningsbranner. I 2021 var tallet for bygningsbranner 3179, mens det var 2986 i 2020.

I utgangspunktet er det en dårlig idé å plassere et høyt hus midt på tomta med tanke på effektiv arealutnytting. Det er ikke tilfeldig at all byplanlegging før Le Corbusier på 1920-tallet introduserte «tårnet i parken» som ideal, at bybygging stort sett var basert på en kvartalsstruktur fra den greske, antikke byen Miletos i det 6. århundre f.Kr eller til Ildefons Cerdàs plan for Barcelona på 1860-tallet.

Kvartalsmodellen for større områder, gir tettheter som lett kan måle seg med utnyttingen med høyhus. I tillegg er kvartalsprinsippet fleksibelt med hensyn til utbygging i etapper og ombygging, og i tillegg gis det gode muligheter for gode byrom skjermet mot vær og vind. Dette, i motsetning til høyhus som ofte gir turbulente vindforhold på bakken og med mye  «SLOAP», Space Left over After Planning.

Fra 1850 til 1980 var byutvikling i hovedsak fortynning, desentralisering, separasjon og «grønne lunger». Fra 1980 tallet har fortetting og konsentrasjon vært et mantra for bærekraftig byutvikling. Argumentet om  å bygge høyt er bærekraftig  er ofte grønnvasking. Vi har erfart, når det gjelder boliger i høyhus, at «økonomien er bærekraftig» for grunneiere og utbyggere. Noe av årsaken er meglernes overdrevne oppmerksomhet knyttet til utsikt. De øverste etasjene selges først og til høyeste pris per kvadratmeter. Pengesterke kjøpere bor noen år eller leier ut, for så å selge på riktig tidspunkt, og derved innkassere grove fortjenester

Det betyr ikke at vi dropper alle modeller som er basert på fortetting og konsentrasjon. Men urban matproduksjon peker i retning av lavere tetthet. Temaet transport er mer sammensatt. Hovedmålet må være å redusere det totale transportbehovet. Men lavere utnytting må nødvendigvis noe mer gtransport. Uten tvil har elektriske sykler i mange former tatt over en vesentlig del av privatbilens transportarbeid over kortere avstander.

I dag taler vi i økende grad om urbant jordbruk. Det handler da om matproduksjon i stort omfang også i større byer. Samfunnssikkerhet krever i hovedsak at vi sprer risikoen. Om vi ser på sikkerhetsaspektet ved pandemier, er tiltakene avstand og isolasjon.

I møte med klimautfordringen, som gir et villere, våtere og varmere klima og et havnivå som til dels stiger dramatisk, er også ofte adskillelse og separasjon viktige tiltak, med fordrøyning og infiltrasjon, for å stå imot vann og vind. Pandemi- og klimautfordringen krever samordning av tiltak både lokalt og globalt. Så da skal vi kanskje vende blikket godt og vel 100 år tilbake i tid, til pionerer som tidvis er blitt sett på som naive drømmere, men som i ettertid like gjerne blir omtalt som visjonære pionerer. Viktige skikkelser i denne kategorien er Patrick Geddes, Ebenezer Howard, spesielt med boka Garden Cities of Tomorrow, og Peter Kropotkin, med boka Fields, Factories and Workshops.

Og da må vi ta tak i store strukturelle forhold i byutviklingen. Å redusere arkitekters og byplanleggeres kompetanse primært til å synse om stygt og pent er en merkverdighet, og som dypest sett kan være et farlig blindspor.

Større grad av offentlig styring må til. Byer må bygges som kvartaler og ikke høyhus. Den forakten for faglige vurderinger som vi av og til opplever må det reageres kraftig på. Vebjørn Sand fikk stor oppmerksomhet i beste sendetid hos NRK 11.mars 2021 hvor han, uten særlig synlige motforestillinger, presenterte seg som hyttedesigner. Og at han med sin bakgrunn som kunstner hadde en fordel framfor de som er utdannet som arkitekter. Donald Trump ville ha penere offentlige bygg og gikk til angrep på moderne arkitektur, og ga en presidentordre om kun å bygge offentlige bygninger i nyklassisistisk arkitektur. Dette er farlig.