Hundre år etter Hals: Oslo trenger en ny generalplan og parksystem 2.0

Plan for parksystem 1949: En tidlig grønn infrastruktur

Som en del av generalplan, utvikle parkdirektør Marius Røhne i 1949 hovedstadens første plan for parksystem, i samarbeid med blant andre Lisa Gjessing Anderssen og August Nielsen. Hos Røhne etableres prinsippene om et sammenhengende grønt system, en infrastruktur bestående av byparker, nærparker i boligområder, idretts- og friområder, turdrag, grønne korridorer og spesielt forbindelser til Oslomarka, et begrep som blir stadfestet i planen.

Byens boligområder skal omgis av grønne belter. De sikrer sammenhengende turveitraseer til marka og er et gjennomført tema over hele byen. Byen og landskapets naturgitte premisser er tydelig leselig i planen, hvor arealer uegnet til utbygging på grunn av grunnforhold eller topografi, som Svartdalsparken, blir et vesentlig motiv i parksystemplanen.

Altså, det vi i dag kan betegne som «naturbasert planlegging», var innarbeidet for 75 år siden.

Fingerplan og behovet for helhetlige visjoner

Nesten på samme tidspunktet, i 1947, ble Fingerplanen lansert i København som en overordnet by- og regionplan for hovedstaden med tett byvekst knyttet til jernbanearmer og bevarte grønne kiler mellom «fingrene». Både i Norge og Danmark gir de historiske planene et tydelig budskap: Helhet, landskap og langsiktighet er grunnlaget for all byutvikling.  

I dag står vi i en situasjon hvor dette tankesettet igjen er nødvendig, men med sterkere vekt på klima, biomangfold og leveforhold for alle livsformer. En parksystemplan handler ikke bare om rekreasjon, men om motstandsdyktighet, økologiske sammenhenger og byens evne til å håndtere et mer uforutsigbart klima.

I København førte denne erkjennelsen til en revitalisering av Fingerplanen gjennom konkurransen Fingerplanen 2.0 i 2024. Som Espen R. Heggertveit og Karl Otto Ellefsen har omtalt i arkitektur.no tidligere, var den åpne konkurransen en mulighet for å skape en hundreårsvisjon for byen. Ifølge jurymedlem Ellefsen, er slike initiativer nødvendige når samfunnet står i radikale endringer.  

Åpne plankonkurranser gir rom for større visjoner og faglige valg som ikke oppstår i bitvis, private reguleringsprosesser og fireårige bystyreperioder. 

Dette trenger vi også i Oslo og i Norge.

Generalplan 2.0 i 2029: Naturen først

Derfor er det opplagt å forfølge ideen med å markere 100-årsjubileet for Hals’ generalplan og 80-årsjubileet for Røhnes parksystemplan med en internasjonal idekonkurranse: «Oslo Generalplan 2.0» i 2029. Vi trenger visjoner om fremtidens byutvikling hvor naturen kommer først, hvor klima, naturmangfold, sosial rettferdighet, mobilitet, energi, naturressurser, mental helse og livskvalitet sees i sammenheng.

Bak initiativet ser vi for oss en bred samling av aktører: Oslo kommune, fylkeskommunen, fagorganisasjonene NLA og NAL. En tid hvor mange kontorer sliter med å sikre oppdrag, er en verdifull anledning til å bruke offentlige ressurser på noe nyskapende, og en gyllen mulighet til å prioritere langsiktig planlegging.

En åpen konkurranse kan også inspirere mindre kommuner til å igangsette lignende prosesser. Utdanningsinstitusjoner som AHO, UiT, NMBU, NTNU og BAS kan også spille en sentral rolle både gjennom forskning og studentarbeider.

Hos oss på AHO har studentene gjennom flere semestre blitt utfordret til å utvikle visjoner for Oslos fremtidige parksystem. Denne våren skal andreårsstudentene i landskapsarkitektur, gjennom kurset Bynaturlaboratorium, ta utgangspunkt i Hoffselva-vassdraget. Kurset undersøker hvordan byens blågrønne strukturer kan videreutvikles gjennom tre perspektiver: byens metabolisme, hverdagslandskap og beredskap.

I 2029 arrangerer IFLA Europe (International Federation of Landscape Architects) sin konferanse i Oslo, parallelt med Norske Landskapsarkitekters Forening (NLA) sitt 100-årsjubileum. Temaet «The New Political Landscape: The Blue and The Green and The City in Between» gir en unik anledning til å vise hvordan langsiktige strategier, som åpning av bekker, økt bruk av natur og vern av marka, har formet byen.

År 2029 er med andre ord året der nasjonale og internasjonale fagmiljøer kan utforske fremtidige visjoner for Oslo og samtidig posisjonere byen som et globalt forbilde for byplanlegging og landskapsarkitektur for de neste hundre årene.

Den sjansen er vi klare til å gripe. Hvem flere vil være med?