Hva er god byutvikling?

Relasjonsbygging

Forsker og feminist Joan Tronto gir et godt bilde på hva omsorg betyr her. Hun sier at omsorgen som tradisjonelt var tillagt menn handlet om beskyttelse og midler. Når menn arbeidet og tok lønnsslippen med hjem, så ble det sett på som omsorg. Men lønningsslippen er ikke omsorg i seg selv, den må gjøres om til rene klær, mat på bordet, et godt og trygt hjem og så videre. For å gjøre dette så må man involvere seg i alle relasjonene til de det skal sørges for. 

På lik linje kan man si at selv om bygninger gir husly, og byrom, og veier skaper møteplasser og muligheter for mobilitet, så tilbyr ikke disse elementene omsorg i seg selv. Det er det som skjer i byrommene, hvordan bygningen og veien tilpasser seg omgivelsene og konteksten de er satt inn i, hvordan de er bygd, hvem de skaper hjem og rom til, og hvem de ekskluderer fra stedet – det er dette som avgjør hva slags omsorg som bygninger, byrom og veier kan tilby.

God byutvikling handler altså ikke om å kun tilby bygde strukturer, men om å pleie relasjonene til dem som blir påvirket av disse. 

Investeringsmuligheten

I min forskning har jeg erfart at det er en risiko for at byutviklingsprosjekter blir oppfattet som om de ikke bryr seg om å ta vare på og dyrke det som finnes på et sted, men heller vil erstatte dette med noe som er nytt og bedre. Ta, for eksempel, de mange «glossy» arkitekturrenderingene som brukes til å gi liv til arkitektvisjoner for fremtiden. Her presenteres ofte fremtiden på sitt beste: under en blå middelhavshimmel, med en velplassert hipp sykkel og smilende innbyggere som svinger med shoppingposene. Disse bildene er ikke kun et kommunikasjonsverktøy, men også en reklame for salget og investeringsmuligheten i denne fremtiden.

Kritikere peker på at fremtiden her presenteres som et salgsprodukt til salgs for høystbydende. De mener at fremtiden blir sett på som et terreng som er tomt og derfor åpent for å bli tatt over av dem som har råd til det, uten hensyn til dem som allerede har sitt hjem i dette terrenget. Da er det kanskje ikke så rart at mange ikke kjenner seg igjen i den fremtiden som blir presentert, eller enda verre, at mange ikke føler at utviklingen har plass til dem?

Konsekvensene

Vi ser, dessverre, utallige eksempler på hvordan utbyggerstyrt utvikling ikke har plass til alle og kan føre til dårligere levekår for sårbare og marginaliserte grupper, homogenisering og kommodifisering av byliv, gentrifisiering og fortrengning av det som ikke passer inn i bildet av den perfekte byen. Byplanlegger og teoretiker Peter Marcuse gjør en observasjon som jeg tenker er veldig sigende, han sier:

«If you want to deal with homelessness by arranging it rather than ending it, you would be concerned with moving the homeless from where they are not wanted – parks, subways, bus terminals, train stations – to somewhere, anywhere, else».

Når jeg leser innlegg i Grønlandsdebatten fra Oslo Urban Week og eiendomsbransjen legger jeg merke til en kjent måte å ordlegge seg på fra folk i maktposisjoner: «Utvikling» betegnes som noe utelukkende bra, noe som rett og slett er uunngåelig om man skal følge tritt med tiden og velferdssamfunnet. Utvikling gagner «alle», det er en «gave», det er noe som kan brukes for å «løfte» et område. I disse formuleringene blir innbyggerne implisitt portrettert som en passiv og sårbar gruppe som mottar hjelp fra de ressurssterke utbyggerne. Denne portretteringen gir liten plass til å forstå og ivareta de ressursene som allerede finnes på et sted, og til å dyrke og bygge opp om innbyggernes eget aktørskap og handlingskraft.

«Alle»

Utvikling er ikke utelukkende bra for «alle». Det er sant som Rasmus Reinvang sier: «Når byen utvikles får alle sjelden viljen sin». Problemet er når utviklingen presenteres som et «vinn-vinn» narrativ der alle tilsynelatende er vinnere, uten at det i praksis anerkjennes at der det er vinnere finnes det alltid også tapere.

Forskning peker på hvordan særlig maktrelasjoner påvirker muligheten innbygger, lokalsamfunn, institusjoner og sosiale systemer har til å håndtere, navigere og styre utviklingen. 

Samtidig indikerer denne forskningen at maktrelasjoner sjeldent er adressert og generelt er dårlig forstått i utviklingsdiskurser. Responsen fra Oslo Urban Week og eiendomsbransjen på Grønlands lokale engasjement er et godt eksempel på dette. Midt i «vinn-vinn» narrativene som ofte følger i kjølvannet av byutviklingsprosjekter, vies det liten oppmerksomhet til det faktum at forskjellige folk har meget forskjellig tilgang til beslutningsprosesser, kapital og ressurser, og det vises liten forståelse for at utviklingsprosesser kan oppleves meget forskjellig for ulike sosiale grupper.

Feminisme og avkolonialisering

Jeg mener byutvikling har mye å lære av teorier rundt feminisme og avkolonialisering. Grunnleggende handler disse teoriene om å stille spørsmål knyttet til makt, anerkjennelse og marginalisering, og hvordan ulike identitetsfaktorer som kjønn, rase, etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonsevne spiller inn.

Hva kan du og jeg, som utviklere, planleggere og forskere, gjøre for å endre eksisterende makthierarkier og ulikheter i byutvikling? Hvilke historier blir fortalt byutviklingsdiskurser, av hvem, og med hvilke hovedpersoner? Hvem får lov til å være en del av historien rundt hva en by er og skal være, på hvilke premisser og ikke minst: Hva har dette å si for hva vi tenker god byutvikling er og kan være?