Hva er gode fasader og byrom?

Vi må sikre de vesentligste arkitektoniske kvalitetene gjennom overordnede føringer slik at spillereglene er forutsigbare og like for alle, skriver arkitekt i Talo Arklitektur, Susanne Marjatta Pettersen.

Av Susanne Marjatta Pettersen

Susanne Marjatta Pettersen er sivilarkitekt MNAL og partner/faglig leder i Talo Arkitektur.

Foto: Nicolas Tourrenc

For å komme videre i den pågående arkitekturdebatten bør vi vekk fra ensidig fokus på fasader og foretrukken stilart slik det debatteres i offentlige medier. Vi bør heller drøfte årsaken til at det «klassiske» ofte oppleves umiddelbart vakkert, og hva som er grunnen til dette.

Vi velger å belyse boligbebyggelsen. Dette fordi nyere boligbygg er det som tilsynelatende er mest utskjelt og fordi boligbygg har mer komplekse og fastsatte forutsetninger enn f.eks. et vanlig kontorbygg har, noe som gir mindre frihet i formgivningen.

Boliger er noe vi som kontor har et dypt og oppriktig engasjement i. Vi kjenner stadig på utfordringen mellom å formgi velproporsjonerte bygninger som bidrar til gode byrom og nabolag, og samtidig utforme gode hjem som ivaretar generelle bokvaliteter, myndighets- og forskriftskrav, premisser gitt av oppdragsgiver, tekniske føringer og markedspriser.

Vi savner en felles forståelse ut over fagmiljøet for disse underliggende faktorene som påvirker dagens boligutforming, både når det gjelder planløsninger og fasader. Noe av utfordringen ligger nettopp i premissene. Spørsmålet bør derfor være om noen av disse kan eller bør endres, eller håndteres annerledes?

Tilbakeblikk

I det perspektivet er det også interessant å se tilbake på historien.

De fleste vil være enige i at bygårder fra 1890-tallet på Grünerløkka og Frogner er «klassiske» og at de er «vakre». Det samme gjelder sannsynligvis 1920-tallsbebyggelsen på Torshov og Fagerborg til tross for at denne er langt mindre ornamenterte enn bygårdene fra slutten av attenhundretallet.

Disse epokene har enkelte fellesnevnere som fremstår sentrale:

– Få, velproporsjonerte vindusformater jevnt fordelt på fasaden, fremhevede inngangspartier og eventuelle balkonger og karnapper som supplerende dekorative elementer

– Markerte gesimskanter i overganger mot skråtak

– Underdeling av fasadens hovedelementer med vindusinndeling og relieff

– Et gjennomgående materiale med god kvalitet og detaljering

– Utadrettet fasadeutrykk mot offentlige rom

– Næringslokaler eller høy første etasje mot fortau

Elementene over bidrar til en detaljert, men samtidig rolig og enhetlig bebyggelse. Symmetriske gateløp med fasader som henvender seg utover oppleves harmoniske og vennlige, og fortauet tilhører offentligheten ved at man ikke ufrivillig får innsyn i andres privatliv.

I disse epokene var rommene som vendte mot gaten romslige og gjerne likeverdige i størrelse, leilighetene hadde generøse takhøyder og balkongene var primært et prydelement.

Her ligger en stor forskjell når en planlegger nye leiligheter i dag. Balkongenes funksjon og romstørrelsene har endret seg betydelig. Det første gjenspeiler andre behov og ønsker i samfunnet.

Det andre er en konsekvens av et totalt endret boligmarked med dyre kvadratmeterpriser. Dette setter andre føringer for utforming av planer og fasader enn tidligere, og som ikke nødvendigvis er forenlig med en klassisk fasadekomposisjon. Leilighetene presses ned i størrelse og de store generelle rommene med mulighet for fri vindusplassering mot gateløp er vanligvis ikke gjennomførbart. Vinduer må plasseres og utformes ut fra en helt spesifikk møblering i et lite rom.

Samtidig fyller balkonger mesteparten av de solrike fasadene, mens nord- og østfasadene gjerne er helt uten balkonger. De symmetriske gateløpene forsvinner. Det oppstår en ubalanse ved at man får fasader som fremstår som baksider med små soveromsvinduer og vindusløse funksjoner som heis og bad på ene siden av gaten, og fasader med overveldende mye balkonger på andre siden. Vi må være bevisste disse formgivende faktorene når vi diskuterer fasader og byrom.

Lille Bislett Innganger — Lille Bislett av Dyrvik Arkitekter: Utadrettede fasader på bakkeplan og i etasjene oppover med moderate balkongstørrelser tilpasset områdets skala og karakter. Boligkvartalet har et rolig og helhetlig uttrykk med sin konsekvente materialbruk og gode detaljering. Det oppleves harmonisk og variert uten å måtte ty til kulissearkitektur, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Ivan Brodey/Dyrvik Arkitekter

Mer diskusjon

Ser en på eksempler som viser nye bygg i «klassisk» stil, er det slående at ingen har store balkonger mot gateløp, mange er helt uten balkonger. Dette ville ødelagt de klassiske proporsjonene.

Moderate eller integrerte balkonger, sammen med en balansert fasadekomposisjon, er også fremtredende i flesteparten av de beste eksemplene på ny arkitektur i «moderne» stil.

Med de samme premissen til grunn vil en derfor se at det som gjør prosjektene og nabolagene bra, sjelden handler om stilart, men om en gjennomført helhet med gode proporsjoner, detaljering og materialbruk. Det er dette vi må tilstrebe.

Tidligere tilpasset fasadekomposisjonen seg byrommets og bygningens proporsjoner og skala.

I dag er dette ofte ikke tilfelle, særlig i nyere utviklingsområder uten en opplagt historisk forankring. Dette er heldigvis på vei til å endres ved at estetiske kvaliteter i større grad innlemmes i nyere reguleringsplaner enn hva tilfellet var for bare noen år tilbake.

Vi etterlyser likevel mer diskusjon rundt hva som faktisk er de vesentligste bymessige og arkitektoniske kvalitetene som bør sikres og hvordan dette best kan ivaretas i en helhetlig sammenheng med ulike utbyggere og gitt nåtidens realiteter.

Munch brygge Drone — Munch Brygge av Lund+Slaatto Arkitekter: Variasjon innenfor et helhetlig uttrykk med et gjennomgående materiale og integrerte balkonger som del av bygningsvolumet. Bebyggelsen er artikulert, men fremstår samtidig med tyngde og ro, mener Susanne Marjatta Pettersen.
Foto: Lund+Slaatto Arkitekter

Felles mål

Hva bør styres gjennom regulering og hva bør overlates til det enkelte prosjekt?

Noe er politikk, men mye er også rent arkitektfaglig.

En tendens i tiden er å kreve en kunstig fasadeoppdeling i ulike høyder og materialer, som ikke henger sammen med planløsningen. Hensikten er å oppnå variasjon, men i praksis fremstår det som en tvangstrøye som sjelden hverken er hensiktsmessig eller sikrer en velproporsjonert variasjon. Ut fra et bærekraftsperspektiv er det heller ikke gunstig da det innebærer mye yttervegg og mange trapperom på forholdsmessig få leiligheter. En kunstig fasadeoppdeling som ikke har referanse til stedlige proporsjoner, har lite verdi og forhindrer andre mer prosjekttilpassede grep.

Foruten god og robust materialbruk og detaljering, tror vi mye ligger i å ivareta utadrettede og imøtekommende fasader mot felles byrom i alle etasjer, samt i balkongstørrelser tilpasset konteksten. For å oppnå dette, bør også premissene revurderes.

Kanskje skal en eksempelvis tillate leiligheter som vender ensidig mot nord-øst, noe reguleringer vanligvis forbyr, for at disse fasadene blir mer utadrettede og fordi mennesker faktisk er ulike? Eller kanskje det kan tillates i bytte mot andre kvaliteter, slik som separat kjøkken eller et bredt oppholdsrom som gir mer spillerom for vindusformater og plasseringer?

Vårt felles mål bør være gode byrom og bærekraftige hus og nabolag. Vi må sikre de vesentligste arkitektoniske kvalitetene gjennom overordnede føringer slik at spillereglene er forutsigbare og like for alle. Det tror vi alle vil være tjent med. Klarer vi det, tror vi også at stilart til syvende og sist blir en underordnet diskusjon.