Hva om politikerne fikk med seg at naturen må komme først?

Debatten om natur og arkitektur er for viktig til å overlates til bransjen selv, eller til dem som har lest Donna Haraway. Også vi som bare har 10 studiepoeng i GIS og ikke eier estetisk sans – og folk som aldri har tatt hverken Ex. Phil eller gått på BAS – har meninger om arkitektur og bør inviteres inn. Det er akkurat det årets triennale gjør. 

Årets utgave av triennalen er den mest sympatiske jeg har deltatt på, og det har en stor verdi at formatene er så ulike på de over 50 arrangementene. Med konferanser, seminarer, workshops, byvandringer, filmvisninger, og badstue, finnes det noe for enhver.

Med antologien «Paradigme» løfter de to unge stjerneskuddene Ingrid Haga og Nora Ulrikke Andersen frem en ny generasjon fagstemmer, og det er spennende at det etterhvert er mange flere enn «Rethinking Economics» og klimaaktivister som som tør å stille det åpenbare spørsmålet: «Hva om økonomien. måtte innrette seg etter naturen?»  

Selv hadde jeg stor nytte om workshopen som Architects Climate Action Network (ACAN) arrangerte tirsdag. De arbeider med interaktive rivingsatlas som kartlegger rivningstruede, revne og bevarte bygninger, og her fikk vi både høre eksempler på suksesser og tragedier. Og vi diskuterte hvordan innbyggere, lokalsamfunn og fagfolk helt konkret kan bidra til å stoppe unødvendig riving.

For hva hjelper med fine ord om «bærekraft» når det rives over 60 bygg i Norge hver eneste dag, og når politikerne, selv i hovedstaden i 2026, godkjenner riving av hele kvartaler med fungerende bygninger, og tillatter bygging av bilbaserte boliger på matjord og natur? 

Vi trenger ikke egentlig flere rapporter som viser oss at vår menneskelige psyke trives best med natur og klassiske bygg, kunnskapen har vært her lenge. Problemet er jo at kortsiktige profitthensyn styrer samfunnsutviklingen, slik også Klassekampen omtalte i helga.

Det trengs ikke flere fancy akademiske ord, men det trengs ærlighet om utfordringene vi står i. Vi trenger  å stikke fingeren i jorda, slik Gaute Brochman har påpekt at årets Triennale «ganske bokstavelig talt» har gjort. 

Mens Nepal og Thailand forsvinner i vannmassene, Europa slikker sine brannsår etter sommeren, og isbreer i Norge og hele verden smelter i rekordfart, festet byutviklingseliten i Oslo i torsdag kveld i tomme lokalene til det gamle Nasjonalgalleriet på avslutningsfesten til Oslo Urban Week.

Tankene går til orkesteret på Titanic. Og til den naive globale eliten som tror de kan flykte til mars når shit hits the fan. Sorry, Elon og Røkke: Dere har kanskje råd til en større båt enn oss andre, men isfjellene og stormene som kommer vil treffe dere også. 

I stedet for å skape nye absurde problemer med KI: La oss bruke vår menneskelige intelligens til å sammen faktisk løse problemene.

Norge er landet som bygger ned mest natur i Europa per innbygger, samtidig som vi har et materialavtrykk og forbruk helt, helt i verdenstoppen - uten at det gir de bygde resultatene vi ønsker oss. En ny undersøkelse fra DoGa viser at tydelig bekymring for kvaliteten på det som bygges: Mens Arkitekturopprøret vokser, mener også tre av fire arkitekter og over halvparten av utbyggerne det bygges for mye med lav arkitektonisk kvalitet.

Dårlige systemer gir ikke bare stygge tall i klimabudsjettet og naturregnskapet, men også stygge bygg.

Vi trenger å få stolthet og seriøsitet tilbake i byggebransjen, og vi trenger at faglig kunnskap faktisk lyttes til. Det opplever jeg ikke skjer i arkitektur- og arealpolitikken i dag.  En fersk rapport fra Klimaetaten, Built, Pir2 og Civitas som viser at det er stort nok potensial i eksisterende bygg og på andre grå arealer til å dekke Oslos arealbehov frem mot 2040 – altså trenger vi ikke å bygge ned eneste kvadratmeter med natur eller grøntområder.

Dette er ikke egentlig nytt, men så lenge de store partiene er mer opptatt av lønnsomheten til de private selskapene i byggebransjen enn til de langsiktige samfunnsinteressene, og vi ikke klarer å telle det som egentlig teller: Natur, livskvalitet, våre barns framtid, så vil vi sitte fast i denne suppa av stygge bygg og nedbygging av livet rundt oss.

Mens tusenvis av leiligheter står tomme i Oslo, planlegger for eksempel OBOS akkurat nå å bygge ned en hel skog på Mortensrud i Oslo, 470 boliger i det som er et svært viktig grønt belte og vilttråkk fra Marka til fjorden.

«Et spennende område i utvikling», kaller OBOS det. Jeg kaller det «natur». 

Da var det i alle fall deilig at det var stappfullt i rommet på fagseminaret om Klimaetatens på Oslo Urban Week forrige uke, og at bransjen sammen med WWF har lagt fram en tiltakspakke for bygging på grå arealer som er i tråd med MDGs politikk.

Som NBBLs Bård Folke Fredriksen fremhevet på seminaret – det er bare å få avskaffa den dumme dokumentavgiften som straffer bevaring og ombruk, og belønner dem som river bygg. Kjære Høyre og Ap: Se gjerne til MDGs forslag på Stortinget for inspirasjon.

Når vi ikke har klart å snu oljetankeren AS Norge rundt ennå, handler det både om dype økonomiske struktur i det moderne Norge, men også om en kultur i krise. Og om vi skal klare å endre systemene i en grønnere retning, må mange av oss steppe opp.

Det er både et faglig, politisk og kollektivt ansvar å ta tak i samfunnsånden og filleriste den. 

Mitt favoritt-format på Triennalen er «dagens preken», i det vakre kirkerommet midt på Grûnerløkka. Innholdet i prekenene, og om akkurat Einar Kleppe Holthe fra Natural State eller Rasmus Reinvang fra OMA er predikantene vi bør trykke til våre hjerter, er et annet spørsmål.

Men valget av Sofienberg Kirke som venue er smått genialt, spør du meg. For den dype økologiske krisen vi som lokalt og globalt samfunn står i, er jo også en kulturell og åndelig krise. Det er ikke rart at vi er mange som vender oss mot troen og religiøse samfunn om dagen. Den ultra-individualistiske hyperkapitalismen vi møter til daglig gir i allefall ikke svar som gir mening. 

Men i stedet for å be til høyere makter, vil jeg vil herved komme med en bønn til de seks medlemsorganisasjonene i Triennalen, som også utgjør styret: Arkitektbedriftene i Norge, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Design og arkitektur Norge (DOGA), Oslo Arkitektforening (OAF), Norske arkitekters landsforbund (NAL) og Nasjonalmuseet – Arkitektur:

Bli mer offensive i samfunnsdebatten! Kom dere ut av de akademiske sirkler og fagseminarer! Slutt å være så lojale til et system som åpenbart IKKE FUNKER! Slutt å tro at politikere leser rapporter, eller at det er noen «voksne hjemme» i Regjeringa. Det er det nemlig ikke. 

Hjelp oss aktivister og politikere og innbyggere som forsøker å endre på ting!

Gaute Brochman skriver i Morgenbladet at «ideelt sett burde triennalens direktør Line Ramstad spikret 95 teser på kirkedøren i Sofienberg og med det startet en reformasjon av måten vi bygger på: Mindre industrielt. Mindre nytt. Mindre prefabrikkerte materialer. Mer håndverk. Mer ombruk. Mer naturlige materialer.» Og det kan nok godt hende. 

Men enda mer enig er jeg i at «triennalen, som tradisjonelt sett har et litt autoritært ovenfra-og-ned preg der den faglige eliten forteller folk flest hva de bør mene og tenke, denne gangen antar formen av et slags grasrotopprør, gjør definitivt at dette litt anakronistiske fesjået oppleves mer meningsfullt.» 

Det vi trenger nå er det motsatte av status quo, høflige fraser og all the best fra Bjørnar Skjæran. Vi trenger en moderne og arkitekturinteressert versjon av Hans Nielsen Hauge, en som ikke bare har «sett lyset» selv, men som kan vekke engasjementet i andre til å skape radikal endring.

Vi trenger å organisere en kulturell og politisk bevegelse som faktisk forandrer landet. 

Årets Triennale er snart over, og det er tre år til neste gang. Det er en liten evighet, i den gallopperende natur- (og arkitektur-) krisa vi står i. Så la oss sørge for at det kommer i gang en grasrotrevolusjon innen neste.

For hva om vi faktisk klarte å løse problemene?

Det er ikke egentlig så vanskelig, men det vil IKKE komme av seg selv, og ikke uten enormt press på politikerne.