Hva vil vi med Hovinbyen?

Utfordringen i Hovinbyen er å tilfredsstille alle på en gang, helt klart ikke en enkel øvelse, skriver Ulrike Zamudio-Tveterås om århundrets største byutvidelse av hovedstaden.

Av Ulrike Zamudio-Tveterås

Utfordringen i Hovinbyen er å tilfredsstille alle på en gang, helt klart ikke en enkel øvelse, skriver Ulrike Zamudio-Tveterås om århundrets største byutvidelse av hovedstaden.

Av Ulrike Zamudio-Tveterås

Ulrike Zamudio-Tveterås er samfunnsgeograf og seniorkonsulent i Rambøll Management Consulting.

Foto: privat

For de byutviklingsinteresserte i hovedstaden foregår det i disse dager en høyaktuell sak av stor betydning i krysningspunktet mellom Løren, Økern og Refstad, som er som skapt for å være utgangspunkt for en overordnet diskusjon om styringssystemet, kommunalt eiendomssalg som strategi, hva vi vil med Hovinbyen, og hvordan vi skal få det til.

Bama-tomten markerer en node i Hovinbyen hvor toget ser ut til å gå ca nå for den sosiale bærekraften. Kort fortalt er dette den siste store kommunale tomten innenfor rimelig gangavstand til befolkningen i området, hvor kapasiteten for å møte de sosiale behovene som friområder, skolegård, ungdomsskole og arenaer for idrett er sprengt. Samtidig foreslås det fra kommunens side at omtrentlig halvparten av arealet skal brukes til 900 boliger, som kommer i tillegg til de andre tilgrensende privateide tomtene som også skal bygges ut i løpet av de neste årene. Dette har møtt motbør, både blant lokalbefolkningen og internt i partiene.

Et spennende seminar med orienteringer fra fagetatene har blitt fulgt opp av et om mulig enda mer spennende seminar med innlegg fra lokale representanter. Blant annet ser man generalsekretær i Oslo idrettskrets Magne Brekke poengtere at man i dette området har skjøvet de unges behov foran seg, med det resultat at siste mulighet for kommunen når det gjelder å sikre fri- og idrettsareal i nærområdet er denne flate grusplassen på 104 mål.

Det er også verdt å merke seg at de lokale representantene er tilsynelatende samstemte i sitt syn på at en eventuell forsinkelse av ungdomsskolen som ligger inne i forslaget ville være verdt det, for å sikre ivaretakelse av behovet for fri- og idrettsområder i nærmiljøet. Her teller med andre ord langsiktig arealdisponering mer enn skolebehovet, også for befolkningen.

Lokalbefolkningen kan ofte være verdt å lytte til, og kanskje spesielt i et tilfelle som dette, hvor de kan sies å være blant våre fremste eksperter på hvordan det er å bo i et nærmiljø der gjennomsnittlig befolkningsvekst er på over 1000 personer i året.

En stor del av Oslos fremtidige boligbehov er tenkt å løses i Hovinbyen. Utgangspunktet for reguleringen av Bama-tomten er en VPOR som baserer seg på arealbehovsvurderinger som igjen baserer seg på en antatt utnyttelsesgrad for området. I det førstnevnte seminaret kom det klart frem at denne for lengst er lagt i skuffen, da politikerne gjentatte ganger har vedtatt høyere utnyttelsesgrad enn PBEs anbefaling. Sagt på en annen måte, det er lagt opp til at området skal være mer tettbygd enn opprinnelig tenkt, uten at man har fulgt dette opp med endringer i vurdering av arealet og den sosiale infrastrukturen som kreves for å møte befolkningens sosiale behov.

Oslo har et voksende problem med stabil boligtilgang, som har mange konsekvenser både på kort og lang sikt om man ikke tar grep. Samtidig har man over lengre tid hatt fokus på å snu trenden med uthuling av indre by og voksende pendlertrafikk som følge av tung livsfaseflytting. Fra enkelte hold vektlegges boligregulering som en løsning på problemene, men er det egentlig sånn at alt som reguleres automatisk blir til nye boliger?

Eller er det mer sånn at hvis prisene synker, så blir det byggestopp? Kanskje boligprisproblemet faktisk må løses på strukturelt, nasjonalt nivå. Og hvordan var det med flyttemotiver igjen? På tross av et sammensatt bilde tør jeg anta at de fleste både fagfolk og lekfolk vil være enige i at trivsel står høyt i kurs når folk bestemmer seg for hvor de vil slå rot. Så er det noen grep som skaper mistrivsel som er litt vanskeligere enn andre å reversere, slik som for eksempel arealbruk.

Nordvestre hjerteflank av Europas største byutviklingsområde kan på et vis anses å være en testbed for hvordan den gordiske knuten som heter boligtilgang og -kvalitet kan løses. I saken om Bama-tomten synliggjøres behovet for at overordnede planer har en tydelig strategi for justeringer underveis. Når rammevilkårene endres (les: utnyttelsesgraden) må det også være mekanismer som sikrer at behovsvurderingene endres.

Utfordringen i Hovinbyen er å tilfredsstille alle på en gang, helt klart ikke en enkel øvelse. Et steg i riktig retning er nok å rigge seg slik til at man kan justere kursen når erfaringsrapportene fra førstelinjen i vårt århundres største byutvidelse tikker inn.