Hvem bestemmer i byutviklingen?

I sitt tilsvar til meg skriver Schnell at han er usikker på om tonen Fossen anlegger i samtalen på noe som helst vis bidrar til postmodernismens credo: at flere stemmer deltar i debatten. La meg berolige han. På arkitektur.no går debatten allerede heftig. Hans bekymring er derfor misantropisk ubegrunnet.   

Både Schnell og jeg finner den andre så intellektuelt forvirret at det er vanskelig å etablere en felles forståelse av hva vi snakker om. Vi avla mastergraden vår på det samme fakultetet (Inst for Sosiologi og Samfunnsgeografi) med et par års mellomrom, vi hadde det samme pensum, og de samme foreleserne. Allikevel er våre verdensbilder så himmelropende forskjellige.

Et svar kan være at jeg er i posisjon, mens han er i opposisjon. Kanskje burde vi ta en tur i badstuen sammen og tvinge fram en felles aksept av hverandres intellektuelle ståsted. Som en leser sa på Facebook, er kanskje problemet at vi ikke vil ha debatt, men primært være to orrhaner som vil bruse med fjærene. Men det er ikke noe å kimse av. I mine yngre dager elsket jeg å ligge ute i skauen for å bevitne orrhane- og tiurleik. Men kanskje det kan være uheldig for debattklimaet. Det beklager jeg.       

Heldigvis har vi to interessante åpninger til en videre debatt: Samfunnsgeografen Ulrike Zamudio-Tveterås skriver at hun håper «denne forfriskende debatten som nå er satt i gang kan bevege seg bort fra seminardiskusjon på sv-fakultetet», og over i en litt mer åpen samtale om det hun tror den egentlig handler om. Hvem har makten i byutviklingen, hvem har definisjonsjakten i byutviklingssamtalen, og hva er problemet? Sosialantropologen Bengt Andersen avslutter sitt innlegg med: «Jeg håper debatten vil rulle videre i Arkitektur, også med flere stemmer (som Fossen legger opp til). Og så er det jo i tillegg et politisk valg her: Vil folk ha den byutviklingen som Fossen forsvarer eller en endring som Schnell ønsker seg».

La oss besvare det siste spørsmålet først med en viktig presisering. All byutvikling kan bli bedre. Oslo er enda ikke et forbilde for byutvikling. Spørsmålet bør egentlig være hvilket handlingsrom nåværende byutviklingsregime har (som jeg utforsker) eller om det må grunnleggende systemendringer til (Schnell).

Da er vi inne på Ulrikes spørsmål: «Hva er egentlig problemet?». Hvilket problem skal løses? Først et komparativt svar. Utfordringene i Oslos byutvikling er ikke spesielt store sammenlignet med en hvilken som helst annen storby i verden, men for mange i Oslo er de like fullt reelle. Jeg drister meg til et tre-delt svar:

1. Stadig færre førstegangskjøpere har råd til å kjøpe bolig i Oslo. Denne ubalansen gjør at pressede politikere setter kvantitet på bekostning av kvalitet i boligbyggingen. Ond spiral

2. Vi er for dårlige på medvirkning. Manglende tillit mellom politikere, planleggere, utviklere og befolkning gjør at omkampene og regulering av nye prosjekter tar stadig lengre tid. Utfordringen: Hvordan skape medvirkningsprosesser der også innbyggerne blir invitert til dilemmaene i byutvikling?

3. Hvilken rolle skal kommunen ha? Den aktive kommunen i mellomkrigstiden og tidlige etterkrigstid har nærmest avgått med døden.

I 2011 gjennomførte Per Gunnar Røe (daværende leder ved Inst. for Sosiologi og Samfunnsgeografi og jeg (som leder av tenketanken Oslo Byforum) en forelesningsserie på seks kalt «Making sense of Oslo», der ambisjonen var å få en oversikt over forskningsfronten på byutvikling ved UiO, AHO og nåværende Oslo Met. En løs konklusjon kan være at dagens nyliberale byutvikling – med fravær av den aktive kommunen - får kritiske utslag, og at det finnes et stort forbedringspotensiale.

Men Schnell drar dette ut i parodien da han anvender den sterkt omstridte arbeidsverditeorien til Marx for å understøtte sitt syn på at byutviklingen nå er i kapitalismens hender. Alle fornuftige mennesker vil anføre at alles rett til byen står sentralt bak all politikkutøvelse, men å hevde at den kvalitative bruksverdien nå er erstattet av kapitalismens bytteverdi (kvantitativ) blir fryktelig naivt. Noen kan kanskje se for seg et samfunn der ingen boliger blir omsatt på et marked, og at alle boliger blir bygget på dugnad av et godt sammensveiset nabolag (vi har reminisenser av dette idealet i gatenavn som Selvbyggerveien på Årvoll/Tonsenhagen), men som systemalternativ er vi hinsides all fornuft.

Det rødgrønne byrådet har dog ambisjoner om å omsette boliger utenfor markedet, selv om det også bringer mange problemer med seg. Men det er en annen skål. Å opprette en tredje boligsektor med rimelige leie- og eierboliger var et av byrådets viktigste løfter i 2019-valget. Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) fortalte den gangen at han hadde en drøm om at 20% skal styres av det han kaller en sosial boligpolitikk. I 2023 er andelen som bor i tredje boligsektor lik NULL.

I det hele tatt er byutvikling nå blitt en kommunal inntektskilde. Da det ble innført infrastrukturbidrag i forbindelse med utbyggingen av Bjørvika rundt årtusenskiftet, så kommunen sitt snitt til å la utbyggerne finansiere all teknisk (de prøvde seg også på sosial infrastruktur som barnehage etc.) infrastruktur. Vi ser også at Bymiljøetaten får knapper og glansbilder, og må prioritere knallhardt hvilke områder hvor de skal ta gjennomføringsansvar. Melodien er at det enkleste er å la markedet håndtere dette, og så kan kommunen bruke skattepengene våre på «de viktige tingene» som skole og eldrepolitikk. Andre byer løser dette annerledes. F.eks. i Antwerpen har kommunen en meget aktiv kommunal utvikler gjennom selskapet VESPA. I Wien er kommunale boliger så utbredt at det ikke følger noen stigma ved å bo i dem.          

La oss bevege oss videre og diskutere praksis framfor teori. Da kan flere delta i debatten. La oss legge Bjørvika og Tullinkvartalet under lupen siden Schnell trekker disse fram som veldig lite modellert etter Jane Jacobs-idealer.

Bjørvika var et tidligere industriområde (Nyland Mek. Verksted), som i mange tiår var et ikke-område – avskåret fra bykroppen med en motorvei – som bare horekunder og narkomane kunne elske. I 2003 utarbeidet Oslo Byaksjon en intervensjon kalt Lido Oslo. Vi lurte noen i Oslo Havn slik at vi kunne omgjøre området utenfor Sukkerbiten til en sandstrand, og slå et slag for at Oslo skulle få en bystrand for Oslofolk flest. Byrådsleder Erling Lae ble intervjuet av Aftenposten og slo fast at han ikke trodde noe på en bystrand i dette området som var så forurenset og støyutsatt. Kremt, han om det.

Da Bjørvika ble planlagt som en del av Fjordbyen tidlig på 2000-tallet, laget man et program for almenningene (40 prosent skulle være tilgjengelig for folk flest), og at utbyggerne skulle bekoste opparbeidelsen av disse. Røffly 20 år senere kan vi evaluere resultatet. Stort sett alt som er bygget er i henhold til planen (gratulerer Ellen de Vibe og Stein Kolstø), de private selskapene Bjørvika Infrastruktur og Bjørvika Utvikling har gitt oss bl.a. Stasjonsalmenningen og Operastranda, og alle er egentlig happy. Bortsett fra Farge-Dagny som mener at Bjørvika er 50 shades of gray-varianter. Da transurbia-dødaren Christian Pagh ble invitert til å dissekere Bjørvikautbyggingen under Oslo Urban Week for to år siden, var hans eneste ankepunkt at området manglet tidsdybde. Noe som er helt riktig. Det var ingen skur å ta vare på fra industriens glansdager.

Hva hadde Jane Jacobs sagt om Bjørvika? Hun villa ha heiet på at Bjørvika er det første CBD som blander boliger og næring, altså et diversifisert og mangfoldig nabolag i hennes ånd. Dog er det ingen gamle bygg der. At Caroucel Eiendom (på vegne av Madison International) styrer alle førsteetasjene er kanskje kommersialisering av bygulvet, men også lurere enn at 50 gårdeiere skal ha Kaffebrenneriet i sin førsteetasje. Men la konklusjonen være at Jane Jacobs ville vært mellomfornøyd med Bjørvika.       

La oss bevege oss innover i byen. Til Tullinkvartalet. Her går det også i tullball for Schnell. Han mener at jeg i ikke-jacobsk ånd heia på sanering av Tullinløkka og viser til en begeistret FB-post fra meg med bilde av en gravemaskin som skal gi rom for det nye juridiske fakultetet. Men utviklingen av Tullinkvartalet er det motsatte av sanering som Schnell hevder, og kroneksempelet på nennsom byforedlig i Jane Jacobs ånd, der gamle og nye bygg virker sammen. Noen bygg er revet for å gi plass til bl.a. det juridiske fakultet, det er anlagt passasjer gjennom det før lukkede kvartalet, og ikke minst så er gamle bygg bevart for å skape kontinuitet og tidsdybde. Altså urbanisme og ikke modernisme. Da min gamle venn - Brent Toderian (eksbyplansjef i Vancouver) besøkte Tullinkvartalet første gang tweetet han til sitt globale entourage med bilder fra byrommet ved vinbaren Becco som før huset en gammel stall, og kommentarene lot ikke vente på seg. «Endelig har jeg fått en grunn til å dra til Oslo», som en skrev.

Så til spørsmålet i overskriften? Hvem bestemmer i byutviklingen? Bjørvika og Tullinkvartalet er egentlig ikke representativt, siden det ikke bodde noen der da planene ble lagt, og medvirkning fra befolkningen var fraværende. Men i Bjørvika kan både planleggerne (PBE), utviklerne (representert ved Bjørn Sund og havnesjefen Bernt Stilluf Karlsen), og politikerne (representert ved byrådsleder Erling Lae og Venstres Trine Skei Grande), si at de bestemte. I Tullinkvartalet er det en kombo av visjonær arkitekt (Nicolai Riise i Mad), utviklerne i Entra (bl.a. Anders Solaas, Geir Graff Kallevaag), og delvis Future Built (kommunen) som gjorde gjenbruksprosjektet KA13 til et forbildeprosjekt.

Så hvem bestemmer egentlig byutviklingen i vår tid? Alle og ingen. Eller et postmoderne mangfold bestående av: Arild Eriksen i Fragment arkitekter – som har sterk innflytelse på den tredje boligsektor. Alto Braveboy - ildsjelen i Gamlebyen Sport og Fritid – som får til en aktiviststyrt byutvikling i Gamlebyen. Birgit Rusten som visjonær leder av det kommunale Future Built-programmet. Geir Haaversen i A-lab har utviklernes øre. James Stove Lorentsen - leder av byutviklingsutvalget - skjærer forbilledlig igjennom kommunal sendrektighet. Aslaug Tvedt i Levá Urban Design gjennomfører taktisk urbanisme og midlertidige tiltak finansiert av både bydelene og utviklerne. Noen nevnt, andre glemt.

Så det egentlige spørsmålet er: Hva bidrar de akademiske teoretikerne med til dagens byutvikling?

To be continued ...