Hvem passer på DOGA?

Fra designpolitikk til forvaltning

Norsk Designråd hadde et tydelig oppdrag: Design skulle brukes strategisk for å styrke innovasjon, konkurransekraft og verdiskaping. Norsk Form hadde et bredere samfunnsoppdrag innen design, arkitektur og stedsutvikling.

Sammenslåingen skulle gjøre det mulig å se disse områdene i sammenheng. Tolv år senere er sammenhengen vanskeligere å få øye på.

Kommunal- og distriktsdepartementet har det statlige oppfølgingsansvaret for DOGA, men skriver samtidig at produktdesign i første rekke hører inn under Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde. NFD har på sin side i hovedsak forholdt seg til DOGA gjennom konkrete næringsrettede oppdrag, først og fremst Designdrevet innovasjonsprogram, DIP.

Virkemidlene for finansiering, produksjon, skalering og eksport forvaltes i hovedsak andre steder. Det betyr ikke at DOGA burde overta dem. Men som nasjonalt kompetansemiljø burde DOGA ha det store overblikket, avdekke hvor gode prosjekter stopper opp og utfordre myndighetene når virkemidlene ikke fungerer.

Ingen institusjon trenger å eie hele denne kjeden. Men noen må forstå den.

DIP er et relevant virkemiddel. Programmet får virksomheter til å bruke designkompetanse tidlig i innovasjonsprosessen, før viktige valg blir for bestemmende.

Men den interessante diskusjonen begynner der DIP slutter.

Et vellykket designprosjekt kan bli et bedre offentlig tilbud, et mer bærekraftig produkt, en ny produksjonsmetode eller starten på en virksomhet. Da oppstår spørsmålet om hvordan resultatene kobles til finansiering, produksjon, skalering og marked.

Her ligger nettopp forskjellen mellom et program og en politikk. Et program kan være vellykket fordi deltakerne oppnår gode resultater. En politikk må vite hva den forsøker å forandre.

Nå får vi demonstrert forskjellen på en måte som burde bekymre hele designfeltet.

I regjeringens veikart for kreativ næring fra 2024 var et uttrykkelig tiltak å styrke DIP. Bevilgningen ble økt, og regjeringen ville undersøke hvordan programmet kunne tilpasses gründere og oppstartsbedrifter.

To år senere foreslår den samme regjeringen å avvikle programmet.

Det skjer ikke fordi DIP er blitt vurdert som mislykket. Tvert imot viser en ekstern evaluering at programmet utløser prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, tilfører virksomhetene kompetanse og fyller en spesialisert rolle i virkemiddelapparatet.

Likevel foreslås hele NFDs oppdrag til DOGA avsluttet fra 2027. DIP, det nye gründertilbudet Markedsklar og øvrige næringsrettede designaktiviteter forsvinner. Regjeringens begrunnelse er behovet for å frigjøre penger til andre formål.

Det er vanskelig å finne en tydeligere illustrasjon på hvor svakt design er forankret i norsk næringspolitikk.

Hvor var den krevende rådgiveren?

I statsbudsjettet for 2016 beskrev staten DOGA som oppdragsgivernes rådgiver for utviklingen av god politikk og virkemiddelbruk, med ansvar for helhetlig problemforståelse og som nasjonalt kompetansemiljø.

Det er et langt større oppdrag enn å administrere programmer.

Et nasjonalt kompetansemiljø bør dokumentere utviklingen i fagfeltet, identifisere barrierer, bygge kunnskapsgrunnlag og vise hvilke muligheter Norge ellers overser. Det bør si fra når politikken, virkemidlene eller ansvarsgrensene ikke fungerer.

En sterk rådgiver skal ikke bare svare på spørsmålene staten stiller. Den må også fortelle staten det staten ikke vet at den burde spørre om.

KDD understreker i sitt svar til meg at DOGA står fritt til å ta opp med departementene dersom dagens mandat eller oppdrag ikke møter behovene på designfeltet. Samtidig opplyser departementet at det siden overtakelsen av oppfølgingsansvaret i 2022 ikke har mottatt forslag fra DOGA om å endre mandatet eller oppdraget for å styrke designdelen.

Det gjør spørsmålet om den krevende rådgiveren enda mer påtrengende.

Hvor er den langsiktige analysen av designfeltets utvikling, potensial og svakheter? Hvor er dokumentasjonen av hvilke samfunnsmessige og økonomiske verdier design skaper? Hvor er strategien for hvordan Norge skal bruke landets designkompetanse bedre?

DOGA trenger ikke kontrollere alle virkemidlene. Men Norges nasjonale kompetansemiljø for design må vite hvordan de henger sammen. Hva som får noe til å skje.

Behovet for denne rollen er blitt mye større siden 2014. Ressursknapphet, sirkulær økonomi, kunstig intelligens, offentlige tjenester, inkluderende omgivelser og nye produksjonsformer gjør innsikten stadig viktigere.

Design handler om langt mer enn form og uttrykk. Det påvirker hva vi lager, hvordan det produseres, hvor lenge det varer, hvem det fungerer for og hvilke ressurser det krever.

Jeg har arbeidet i designfeltet i mer enn 25 år. I løpet av disse årene har jeg sett hvilken samfunnsnytte og verdiskaping god design kan utløse – men også hvor lite dette potensialet blir forstått og tatt på alvor.

Norsk design kunne stått et helt annet sted dersom feltet over tid hadde hatt faglig skarpe, oppdaterte og krevende støttespillere. Det er nettopp her en nasjonal designinstitusjon kunne utgjort en forskjell. 

En organisasjon som har lært systemet

DOGA mangler ikke rapportering. Organisasjonen rapporterer på mål, indikatorer og aktiviteter, deltar i tilskuddsdialogen og leverer på oppdragene staten gir den. Det finnes årsrapporter, programevalueringer og omfattende dokumentasjon.

Alt dette kan være profesjonelt og korrekt. Men en organisasjon kan bli svært god til å oppfylle systemets krav uten at systemet blir bedre.

Man kan bli svært god til å dokumentere at man når målene, uten at noen spør om det er de riktige målene. Derfor er den manglende evalueringen så alvorlig.

KDD opplyser at det siden departementet overtok oppfølgingsansvaret i 2022, ikke er gjennomført noen uavhengig, helhetlig evaluering av om sammenslåingen har nådd de opprinnelige målsettingene. Det foreligger heller ingen planer om en slik evaluering.

NFD har på spørsmål om den tidligere perioden vist til DOGAs initiativer, men så langt ikke til noen uavhengig evaluering av selve reformen.

Staten evaluerer altså programmer, aktiviteter og måloppnåelse. Men selve konstruksjonen ser ut til å ha sluppet unna.

Også designfeltet bør se på seg selv.

Norsk design er et lite miljø. Mange møter de samme institusjonene som støttegivere, samarbeidspartnere, møteplasser, prisutdelere og premissleverandører.

Ingen trenger å stanse kritikk for at dette skal prege debatten. Når én offentlig finansiert institusjon får en så sentral posisjon i et lite fagfelt, er fravær av kritikk ikke nødvendigvis et tegn på at systemet fungerer. Det kan også bety at feltet har få uavhengige korrektiver.

Det gjør fraværet av en uavhengig evaluering enda mer problematisk.

Unnfallenheten

Dette handler ikke først og fremst om hvorvidt DOGA har gjort en god eller dårlig jobb. Det handler om forskjellen mellom å forvalte et fagfelt og å utvikle det.

DOGA kunne vært institusjonen som dokumenterte designs betydning, bygget kunnskapen myndighetene mangler, utfordret ansvarsdelingen og presset frem en mer ambisiøs designpolitikk.

Kanskje har organisasjonen gjort mer av dette enn det som er synlig utenfra. I så fall bør det dokumenteres.

Men dersom en nasjonal designinstitusjon gjennom tolv år hovedsakelig er blitt vurdert etter hvor godt den leverer på oppdrag staten allerede har definert, har vi et grunnleggende problem. Hvem skal da utfordre premissene?

Problemet er større enn DOGA. Det ligger også hos departementene som definerer oppdraget, i et fragmentert virkemiddelapparat og i et designfelt som i liten grad har krevd en større diskusjon.

Norge mangler neppe flere rapporter, programmer eller institusjoner. Det vi mangler, er en idé om hva vi faktisk vil med design.

I 2014 ønsket staten en mer slagkraftig og tydelig organisasjon. Tolv år senere bør den gjennomføre en uavhengig evaluering av om den fikk det – og av hvilken designpolitikk Norge trenger de neste ti årene.

For den virkelige unnfallenheten er ikke at svarene mangler.

Det er at ingen med ansvar ser ut til å ha stilt spørsmålet.