Hvem skal betale for arkitektens arbeid?

Hva er NALs rolle?

Dette er en konkurranse hvor NAL er med og utformer konkurranseprogrammet, stiller konkurransefunksjonær og jurysekretær, leverer juryleder og kunngjør konkurransen i sine kanaler.

Da NAL omtalte konkurransen på egne sider 30. juni, sto det: «Det kåres første- og andreplass, samtidig som alle prekvalifiserte team honoreres.»

I gårsdagens artikkel på arkitektur.no, beskriver NALs konkurransefunksjonær Rannveig Hägg Berge konkurransen som innrettet «sånn at man ikke bare gir bort ideene sine gratis».

Artikkelen forklarer at kommunen får «minst åtte team som leverer et større stykke arbeid, men for betaling». Berge oppsummerer det slik: «Det kåres en vinner, men man jobber ikke i ukesvis uten å få noe.»

Alle disse tre beskrivelsene gir inntrykk av at de inviterte teamene er sikret betaling.

NAL er arkitektenes interesseorganisasjon, og skriver på sine sider at de «arbeider for å fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser». De skriver i sin konkurranseveileder at «i en begrenset konkurranse er det i dag mest vanlig at alle de utvalgte deltakere får et på forhånd fastsatt, likt honorar, forutsatt at de leverer det materiale som er krevet.»

Det ser ikke ut til at NAL har klart å ivareta medlemmenes interesser i denne saken. Det er også problematisk at de, basert på egne utsagn, ikke innser det selv.

Ansvarlige anskaffere?

Hva er det med arkitektbransjen som gjør at vi (igjen) befinner oss her, i en håpløs konkurransesituasjon hvor vi taper uansett, og likevel tenker på å gjennomføre? Og hva er kommunens ansvar, både etisk og teknisk?

Problemet er ikke bare at kommunen velger å la vær å betale for tjenester de får, problemet det er at de har lov til det. Anskaffelsesregelverket skal sikre at hele markedet får delta, og at kommunen kjøper til beste forhold mellom pris og kvalitet. Men det gir ingen retningslinjer om at kommunen eller stat skal opptre som ansvarlig anskaffer og faktisk betale for tjenestene den mottar.

Det stilles krav om at leverandørene skal dokumentere riktige lønns- og arbeidsvilkår. Det stilles ingen krav om at oppdragsgiver skal muliggjøre de samme vilkårene ved å betale for seg.

Anskaffelsesforskriften har egne regler for konkurranser knyttet til designarbeid. Er designfagene et lett bytte? Og hva tenker Haugesund kommune om sitt eget bidrag til å marginalisere en presset bransje?

Villighet er ikke det samme som rimelighet

Det vanligste svaret på innvendingene våre er at ingen tvinges til å delta. Men et marked der selgeren nesten alltid sier ja, uansett pris, disiplinerer ikke seg selv. Arkitekter er drevet av prosjekter. Vi sier ja til de gode oppgavene fordi vi vil tegne dem, fordi referansen er verdt noe, fordi noen på kontoret har ventet i årevis på akkurat denne typen oppgave.

Det er en styrke ved yrket vårt, men det er også det som gjør oss enkle å presse.

Særlig gjelder dette nyetablerte eller små kontorer, som ser seg nødt til å delta med marginale ressurser for publisitet og faglig interesse. For små kontorer er det ekstra krevende å binde opp to ressurser i to måneder, uten kompensasjon for arbeidet. Konkurransen utnytter den faglige iveren til de som har minst å gå på økonomisk.

Og dette presenteres som en gavepakke til de nyutdannede: «Det en veldig god mulighet til å få nye og unge flinke folk opp på scenen». 

Når en oppdragsgiver vet at feltet fylles opp uansett, forsvinner ethvert insentiv til å betale anstendig. Da er det ikke lenger markedet som setter prisen, det er iveren vår, og iveren har ingen nedre grense. At åtte dyktige kontorer stiller opp forteller derfor ingenting om vilkårene. Det forteller bare at oppgaven er spennende, og at bransjen er lett å utnytte.

NAL har selv beskrevet forholdet mellom konkurransekrav og honorardekning som ikke bærekraftig. Den erkjennelsen er lite verdt dersom den ikke får konsekvenser for konkurransene organisasjonen selv administrerer.

Berge håper konkurransen «treffer medlemmene våre, som ofte snakker om hvordan konkurranser kan bli bedre».

Slik konkurransen er rigget er det vanskelig å se hvor forbedringen ligger.

Det som skal til her, er ikke stort. Et likt honorar til alle inviterte team, utbetalt mot godkjent innlevering. Legger man 250 000 kroner til grunn, snakker vi om to millioner for åtte team, med premiene på toppen. Dette er verken eksklusivt eller råflott, det er omtrent halvparten av den reelle kostnaden ved å delta, og det ville gjort forskjellen mellom et spleiselag og en gratistjeneste.

For et kommunalt prosjekt som skal legge premissene for et bysentrum i tretti år, er det en beskjeden sum.

Spørsmålet er hvorfor gratisarbeid fra arkitektbransjen fortsatt behandles som en akseptabel del av offentlige konkurranser. Slik konkurransen står nå er det vanskelig å omtale premien som betaling for arbeidet. Den fungerer snarere som en begrenset kompensasjon for kostnaden ved å vinne. Det bør være et varselsignal når en offentlig konkurranse er innrettet slik at selv vinneren taper på å delta.