Hvis vi ikke gjør noe, planlegges byene for menn

Kvinner opplever mindre trygghet i byrommet 

Innleggsforfatter Lina Naoroz Bråten skrev sin masteroppgave om kvinners manglende opplevelse av trygghet i byrommet. I hennes forskning kommer det frem at kvinners bevegelsesfrihet blir begrenset på grunn av frykt for kriminalitet og vold i det offentlige rom. Denne utryggheten er reell og ektefølt for de det gjelder, selv om et fåtall av oss kommer til å oppleve kriminalitet og vold til fots i byen. Dette er fordi utrygghetsopplevelsen først og fremst er opplevd, og ikke alltid samsvarer med risikoen for og vold og kriminalitet. 

Du har kanskje opplevd det selv: en usikkerhet eller mangel på kontroll når du går alene gjennom byen i kveldsmørket? 

Vi er lært opp til å gå med nøkler mellom fingrene og sende melding til venninner når vi har kommet oss trygt hjem. Bidrar de fysiske rommene i byen til å opprettholde denne utryggheten, og er det noe vi kan gjøre gjennom byplanlegginga for å øke kvinners opplevelse av trygghet?

Enkelte provoseres av å ta til orde for kjønnsperspektiver i byplanlegging. Det viktigste er vel at vi planlegger for alle? Et argument som ofte brukes er at når man planlegger byen for barn, blir den automatisk bra for alle. Men gjør den egentlig det?

Selvfølgelig er barn og foreldres perspektiv viktig, men vi må også anerkjenne at kvinner bruker byen på andre måter – både i tid og rom – enn barn. For eksempel vil ikke en «barnevennlig» byutvikling adressere fotgjengere som opplever utrygghet i kvelds- og nattemørke på vei hjem fra byen.

Tanken om at byen er en lekegrind er fin, men den holder ikke i denne sammenhengen.

Nytt trygt veinett? 

Innleggsforfatter Rikke Storvik Sjøhelles kolleger i Sweco Bergen har laget en sykkeltunnel der de har fokusert på blant annet lys for å gjøre strekningen tryggere. I tillegg var en psykolog med i planleggingen, for å sikre at trygghet for alle var ivaretatt. Det ér mulig å ha trygghet som målsetting i et byutviklingsprosjekt.  

I Oslo har vi de siste årene fått et stort sykkelveinett. Kunne man laget det «trygge» gangveinettet? Styrke eksisterende gangveinett og sammenhengende strekninger i sentrum der det skal være ekstra trygt å ferdes. Med tilstrekkelig sikt og belysning i en rute der det allerede er aktivitet og andre mennesker som lager liv og har øyne på gata. Tilstedeværelse av andre mennesker gjør byrommet tryggere. 

Normalmennesket er ikke normalt for alle 

Dersom vi ønsker mer trygghet på strekninger og møteplasser holder det ikke med et perspektiv der vi planlegger for «alle». Kvinner er halvparten av jordens befolkning. Vi kan ikke finne oss i at så mange av oss føler på utrygghet i byen. Problemet er at det vi gjør både på strukturelt plan når vi utvikler byen, og forholdsreglene vi tar på individnivå er internaliserte vaner og normer og tankesett vi tar for gitt.  

Ved å rette søkelyset mot kvinners behov utfordrer vi disse normene og får andre perspektiver og løsninger enn hva man ellers ville fått. Ikke nødvendigvis fordi det som er bra for kvinner ikke også er bra for andre, men fordi et feministisk perspektiv bringer med seg en annen forståelse av verden. Utvikler man samfunnet med det ‘standardiserte’ mennesket, altså mannen som normgiver, har det konsekvenser for dem som ikke er det, eller identifiserer seg med det. 

Når vi skriver dette er vi verken pionerer eller radikale. Vi er heller – på ingen måte – de første som adresserer behovet for kjønnsperspektiver i byplanlegginga. Det dukker stadig opp kronikker, forskningsstudier og planprosjekter med mål om å løfte denne tematikken på den faglige dagsordenen og få ballen til å rulle. Likevel ruller ballen sakte. Og mens ballen ruller sakte, løper fortsatt for få av oss etter ballen. 

Men vi kaster ballen videre – hvem tar imot?