Hvordan sikrer Riksantikvaren at også håndverkere bidrar inn i arbeidet med ny håndverksstrategi?

En arkitekt har ingen forutsetninger for å lære en maler å male med linoljemaling, tømreren å lafte eller mureren å jobbe med kalk, skriver Cecilie Ski Breen.

Av Cecilie Ski Breen

En arkitekt har ingen forutsetninger for å lære en maler å male med linoljemaling, tømreren å lafte eller mureren å jobbe med kalk, skriver Cecilie Ski Breen.

Av Cecilie Ski Breen

Cecilie Ski Breen er tradisjonshåndverker i malerfaget og kulturminnerådgiver i WSP Norge.

Foto: Bård Gundersen

I sin kommentar i Arkitektur 12. oktober inviterer Hanna Geiran arkitektene inn i arbeidet med ny håndverksstrategi. Hun starter med å oppfordre arkitekter til å «bytte beite» fra praktiserende, vanlige arkitekter for å jobbe med kulturminner.

Geiran påpeker at det ikke er nok håndverkere til å ta vare på kulturminnene, og at kunnskapen i noen tilfeller er i ferd med å dø ut. Kunnskapen om tradisjonshåndverk er faktisk så mangelfull, både i utdanningssektoren, blant håndverkere og eiere at det fører til ukritisk istandsetting av eldre bygninger.

Det nevnes at håndverk blir en prioritert oppgave fremover hos Riksantikvaren. De både kan og vet hvordan de skal ta vare på kulturarven så den ikke forfaller, og det eneste de mangler er håndverkeren som skal gjøre jobben. Riksantikvaren inviterer derfor arkitektbransjen inn i arbeidet med ny håndverksstrategi.

Arkitektene er absolutt en viktig del av det rådgivende arbeidet som gjøres i en prosjektering, men jeg savner en tydeliggjøring av hva slags rolle og kompetanse Riksantikvaren ser for seg at arkitektene skal ha, når hovedutfordringen virker å være at vi trenger flere håndverkere med riktig kompetanse.

En arkitekt har ingen forutsetninger for å lære en maler å male med linoljemaling, tømreren å lafte eller mureren å jobbe med kalk. Så å invitere inn en faggruppe som heller ikke har riktig kunnskap som en del av grunnutdannelsen sin, vil ikke hjelpe på det virkelige problemet.

Hverken håndverkere, eiere eller utdanningssektoren besitter god nok kunnskap om tradisjonshåndverk ifølge Geiran. Men det gjør vel heller ikke arkitektene? Ved å delta på kurs i diverse tradisjonshåndverk kan man få innsikt i et fag og bli bedre rustet til å forstå hva som skal til når et kulturminne istandsettes. Men å lære et fag tar tusenvis av timer med arbeid; det er håndbåren kunnskap det ikke er mulig å tilegne seg gjennom teori eller på kort tid.

Vi trenger flere rådgivende med kunnskap om kulturminner også, men de vil ikke klare å kompensere for mangelen på tradisjonshåndverkere. Dette burde kommet tydeligere frem.

At vi mangler tradisjonshåndverkere med riktig kompetanse bygger blant annet på en rapport utarbeidet av Kirkerådet, Kirkenes arbeidsgiverorganisasjon og Riksantikvaren. De har spurt ulike forvaltere av kulturhistoriske eiendommer om hvor enkelt eller vanskelig det er å få tak i tradisjonshåndverkere, hvor de fleste nevner at det er større etterspørsel enn tilbud, og at utførende ikke har nok kompetanse.

Rapporten tar for seg kravene som stilles til håndverkere som skal arbeide på fredede eller listeførte bygninger, og de påpeker at for en håndverker som kommer fra den moderne byggeindustrien kan det kreve år med opplæring innen utøveren behersker restaureringsarbeidet fullt ut.

Her er noe av kjernen til problemet for de fleste håndverksfag. For enhver håndverker som er utdannet gjennom et standard løp i skolesystemet i Norge vil komme fra den moderne byggeindustrien. Kompetanse innenfor tradisjonshåndverk er noe man må skaffe seg etter ferdig utdanningsløp. Dersom målet er flere håndverkere med kompetanse innenfor tradisjonshåndverk fremover, bør også endring av pensum i det grunnleggende utdanningsløpet være en del av løsningen.

Som tradisjonshåndverker i malerfaget, formidler av tradisjoner i mitt eget fag og kulturminnerådgiver i WSP lurer jeg på hvordan Riksantikvaren sikrer at også håndverkere bidrar inn i arbeidet med håndverksstrategien. Hvilke tiltak gjøres for å få bred kontakt med håndverkere og håndverksmiljøer, så de får påvirke strategien for sitt eget fag?

Vi trenger midler til kompetanseoverføring fra våre eldste håndverkere, politisk press for tilrettelegginger i utdanningsløp, flere bygningsvernsentre og retningslinjer for hvordan tilbudene på kulturhistoriske prosjekter skal vektes. Så vil det på sikt forhåpentligvis gi bransjen både mer kompetente og tilgjengelige håndverkere som kan sette i stand kulturminnene våre.