Idedugnad 2020: tilbake til fremtiden

Jeg velger å tenke positivt om fremtiden. Byøkologisk utvikling vil medvirke til å redusere avviket mellom menneskenes og naturens rytme, skriver arkitekt Andreas Fadum Haugstad.

Av Andreas Fadum Haugstad

Jeg velger å tenke positivt om fremtiden. Byøkologisk utvikling vil medvirke til å redusere avviket mellom menneskenes og naturens rytme, skriver arkitekt Andreas Fadum Haugstad.

Av Andreas Fadum Haugstad

– Vi hører stadig at vi må leve i nået. Men ensidig fokus på nået gjør at vi ikke ser at sagen beveger seg, skriver Andreas Fadum Haugstad.

Foto: Andreas Fadum Haugstad

Vi lever ute av rytme - med naturen, og oss selv. Jeg sitter ved vinduet og ser et støvkorn virvle i luften. På samme måte som skyene, bølgene og alt annet i naturen, følger kornet en bane som er elegant simpel, men også uendelig kompleks.

For to hundre år siden observerte botanikeren Robert Brown dette samme fenomenet, som senere skulle lede til Einsteins bevis på atomets eksistens. Naturens detaljer overgår ofte vår fatteevne. Kanskje er det derfor vi stadig reduserer det til å handle om estetikk.

Det klassiske bildet av å sage av grenen en sitter på, passer til vår situasjon idag. Problemet er at dette forholdet - livsgrunnlaget og vår slitasje på det - er blitt abstrahert gjennom varer og forbrukeretterspørsel. Vi gjenkjenner ikke lenger grenen eller sagen.

Hva ser vi i dag?

Verden er for tiden snudd på hodet av en mikroorganisme – mennesker og natur i kollisjon. Kulturelt har vi skapt et skille mellom menneske og natur, i alt fra språk til arkitektur: Naturen lever på vår nåde, og vi kunne strengt tatt klart oss foruten. Men vi er selv natur. Plantenes fotosyntese er avgjørende for alt liv. Du er et samspill i miniatyr, med en kropp som består av like mange bakterier som menneskeceller.

FNs naturpanel viser oss at én million arter i verden står i fare for å dø ut. Menneskenes konsum av landareal er hovedårsaken. Kun 3 prosent av havområdene er idag frie fra menneskets påvirkning. Dette er ikke kun et globalt problem – Norge har gått fra å være et land med stort sett vill natur ved inngangen til 1900-tallet, til at kun 11 prosent av landets areal i dag regnes som urørt. For artsmangfoldet er disse arealendringene ofte irreversible. Mange sier at naturen reparerer seg selv – og det gjør den, men ikke i samme form som vi kjenner den, og ikke innenfor en tidshorisont vi kan relatere oss til.

Vi har vent oss til budskapet om hyppigere ekstremvær som følge av klimaendringer. Men langt mer enn klima endres. Kanskje bør vi heller kalle det livsendringer? Vårt levesett endrer verdens premisser for liv, og vi vet ikke hva slags liv vi er i ferd med å legge til rette for. Å ta vare på noe forutsetter at vi har omsorg for det. Omsorgen forutsetter kjennskap og kunnskap. Vi trenger å ha naturen i våre daglige liv, ellers mister vi disse koblingene.

Andreas Fadum Haugstad, arkitekt M.Arch.
Foto: Keith Moss

Endre språket

Språket er ofte en indikator på vårt forhold til, og vår forståelse for naturen. Forfatter Inger Christensen hevdet at planetens status kan vurderes ut fra hvordan vi mennesker formulerer oss. Jordens tilstand og helse kan avleses i vår fantasi og forestillingsevne. Et språk som innehar mange nyanser for å beskrive naturens elementer og fenomener, er også et symptom på en kultur som er bevisst, og bryr seg om naturen. Dette kan vi i dag se hos mange urfolk.

Vi har over lang tid hatt separate ideologier for utvikling: Enten i tråd med naturen, eller i tråd med økonomi og velstand. Begge har vært preget av tanken om at de er gjensidig motstridende og statiske som mål: At det finnes én natur og ett ideal for økonomisk velstand, som markedskreftene vil styre mot. Ved å gi retningene ulike mål, tvinges vi til veivalg. Natur og velstand blir motsetninger. Men disse motsetningene har vi selv skapt, og vi kan selv endre kurs.

Over tid vil grunnforskningen gi oss verdifull ny innsikt om hvordan naturen henger sammen. Dette vil kunne gi oss et verdensbilde der vi ikke lenger behøver å skille mellom kunstig og naturlig. På veien dit kan vi huske på at ideen om bærekraft har vært med oss lenge.

Den tyske skatterevisoren og gruvedriftsforvalteren Hans Carl von Carlowitz beskrev allerede i 1713 at Sachsens inntekter fra gruvedrift over tid ville være avhengig av balansen mellom antallet trær de hugget og antallet de plantet. Over tid. Vi hører stadig at vi må leve i nået. Men ensidig fokus på nået gjør at vi ikke ser at sagen beveger seg. Vi må evne å tenke langsiktig, evne å gi omsorg for generasjoner som vil komme etter oss.

Kretsmestring

Flertallet av verdens innbyggere bor i byer. Byenes andel av verdens forbruk og verdiskaping er enda større. Verdiskapingen skjer altså ikke først og fremst der ressursene utvinnes, men der de bearbeides og konsumeres. Dette kan fortelle oss at vi i mange tilfeller har et misforhold mellom verdi og pris på naturressurser. Vi tenker på dem som evigvarende frem til dagen vi går tom.

Eksempler på slike er rent vann og sand til byggematerialer. I vår jakt på nye ressurser vil vi møte nye kollisjoner med naturen. I en tid vi samles i byer, må vi gjenoppfinne byplanleggingen, med naturen som grunnlag. Samspillet mellom ressursene som innbyggerne og naturen representerer, er kjernen i det vi kaller byøkologi. Norge har mange av de mest kreative hoder for arkitektur, sosiale og teknologiske løsninger. Med politisk vilje kan og vil dette gi ny retning for dagens byer, våre arbeidsplasser, møtesteder, boliger og nabolag.

Tenke positivt

Jeg velger å tenke positivt om fremtiden. Byøkologisk utvikling vil medvirke til å redusere avviket mellom menneskenes og naturens rytme. Byene i fremtiden må oppta et mindre fotavtrykk enn i dag – både fysisk og økologisk. Avstand mellom produksjon og forbruker vil endres fra å være to ytterpunkter av en linje, til å bli som innpust og utpust i et kretsløp. Hvert hus vil kunne demonteres som Lego, og tilføre like mange økologiske verdier som det opptar. Byene vil bli en naturlig del av luftens og vannets kretsløp. Parkene ble på 1900-tallet kalt «byenes lunger». Slik må vi også tenke på hver eneste bygning vi tilfører verden. Menneskelig aktivitet er på mange måter et virus for planetens helse. Dette kan, og vil vi snu. Forbruk vil endres til sambruk og gjenbruk. Gjenfinne, og finne sammen; samfunnet.

------------------------------------

Om Idédugnad 2020:

Den amerikanske arkitekten, byplanleggeren og teoretikeren Michael Sorkins døde av covid-19 den 26. mars 2020. Hans død setter i gang en rekke tankeprosesser om arkitekturens tilstand og fremtid, mener Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund.

I forlengelse av Løkkens innlegg oppfordrer nå NAL og Arkitektnytt alle lesere til å spille inn sine forslag om veien fremover, med utgangspunkt i de to følgende spørsmålene:

Hva kan arkitektene gjøre for å komme styrket ut av unntaksvåren 2020?
Hvilken vei bør arkitekturen gå fremover i lys av vårens store omstillinger?