Ideen om KI som et nøytralt verktøy er død

For det første: KI er, som all digital teknologi, ikke nøytral. Den bærer med seg verdier og verdensbilder, den reflekterer kulturelle strukturer og bevisste valg tatt under utviklingen av teknologien.

Bare prøv å spørre en amerikansk KI-chatbot hvilket økonomisk system som er best egnet til å sikre velstand for alle, eller de fleste, og still deretter det samme spørsmålet til en kinesisk chatbot. Den første vil starte en lovtale om markedskapitalisme (så lite regulert som mulig). Den andre vil holde et foredrag om sosialisme med kinesiske kjennetegn.

I rommet mellom disse to dør ideen om KI som et «nøytralt verktøy», uansett om det brukes i politikk eller arkitektur.

For det andre: KI er den første teknologien i historien som ikke bare er et verktøy i våre hender (der brukeren bestemmer handlingene, aktiverer kommandoene og fastsetter parameterne), men som tenderer mot økende nivåer av autonomi (bevisst og fleksibelt forfølge mål og utføre komplekse oppgaver med flere trinn uten å følge en forhåndsbestemt prosess). 

KI er en «Gesamttechnologie», en «totalteknologi», i stand til å integrere og orkestrere alle andre og infiltrere seg selv i alle sfærer. I den forstand må KI-teknologier og digitale plattformer betraktes (ikke ment som et ordspill) som arkitekturer, som miljøer vi lever og arbeider i.

Som den sveitsiske filosofen Marc Hunyadi har sagt, er KI «en teknologi for vårt forhold til verden». Det er dermed ikke lenger bare vårt hjelpemiddel (verktøy), men det er i ferd med å bli vår betingelse.

Men nettopp fordi KI er en teknologi for vårt forhold til verden, og fordi den opparbeider seg makt i relasjonen veldig raskt, har Strømann-Andersen rett når han sier at arkitekter ikke bare må bruke KI, men også aktivt involvere seg i å forme de KI-systemer som bransjen vil bruke i fremtiden, og ikke la dem forbli formet av andre aktører.

For KI vil spille en stor rolle i fremtidens arkitektfirmaer. Det KI tilbyr er nesten uimotståelig, på grensen til mirakuløs. Nemlig muligheten til å gi arbeid med research, strukturering av informasjon, visualisering, modellering, opprettelse av dokumenter, skriving av tilbud, håndtering av rekruttering til en maskin. Det gir muligheten til å effektivisere og akselerere prosesser. Alt i alt gjøre ting raskere og billigere.

Om disse tingene vil bli «bedre» gjenstår imidlertid å se. Den enorme tilstrømningen av digitale teknologier de siste to tiårene ser nemlig ikke ut til å ha produsert et arkitektonisk sprang fremover, men snarere (med unntak) mange repetitive, optimaliserte, uinspirerte vegger og tak. Symbolet på KI-boomen, datasentrene som dukker opp overalt, er et perfekt eksempel på estetisk, miljømessig, energimessig, sosial katastrofal og grådig arkitektur.

Her kommer Knut Folstads interessante synspunkt inn. Han skriver i Arkitektur at KI skaper en mer friksjonsfri måte å oppleve verden på. Men at det er nettopp i denne friksjonen at virkelig nye tanker og ideer fødes. At brytingen og kampen med de faktiske egenskapene og begrensningene til et sted er der det skjer interessante ting for faget.

Det er en utbredt antagelse om at hvis KI tar over de repetitive og kjedelige delene av jobbene våre, vil dette frigjøre mer tid til den kreative prosessen, for eksempel til de «kunstneriske» aspektene ved arkitektur. 

Det er fortsatt litt uklart, men bevisene vi ser til nå ser ut til å tyde på noe annet. De som har tatt i bruk KI mest entusiastisk, ser ut til å bruke sin «frigjorte tid» mest til å gjøre flere ting: Dette fordi akselerasjonen som maskinen muliggjør også er en akselerasjon som maskinen krever: Den vil at vi skal tilpasse oss den og akselerere for å holde tempoet. 

Dette forsterkes av dagens underliggende verdier i det økonomiske systemet: KI kan gjøre ting raskere og billigere, og håndtere det repetitive og kjedelige, men det betyr ikke nødvendigvis at de fleste av oss står fritt til å engasjere oss i aktiviteter på et høyere intellektuelt nivå eller utforske vår kreativitet, rett og slett fordi ingen kommer til å betale deg for å «være kreativ» mens KI gjør jobben din.

I sin artikkel legger Knut Folstad frem det jeg vil kalle «en essensiell nødvendighet» i vår tid når det gjelder KI: Hvis vi begrenser oss til å formulere forretningsmodeller for å bruke KI lønnsomt, og bedriftsregler for hvordan vi skal bruke denne teknologien, vil vi ende opp med å bli brukt av den – og av dem som kontrollerer den.

Det vi trenger, som Folstad skriver, er å «formulere en filosofi» for å forstå hva det betyr for virkeligheten at verden i økende grad er befolket av syntetiske enheter som imiterer menneskelige mentale prosesser og forfalsker menneskelige ideer.

Vi må forstå hvordan vårt forhold til verden kan endres av disse maskinene. Utfordringen er ikke bare teknologisk, absolutt ikke bare økonomisk, og absolutt ikke begrenset til arkitektur: Den er antropologisk.