Ikke splitt CAD og geometri

Det handler om produksjonsmetodikker

Det vi i dag kaller CAD, brukes om hverandre, og til tider feilaktig, for å vise til en rekke begreper.

Noen ser på dette som rene tegneprogrammer, men det handler egentlig om en produksjonsmetodikk. Dagens teknologiske utvikling gir oss enorme muligheter, for eksempel til å bruke CNC-maskiner til å produsere organiske former innen interiørdesign, slik vi ser i et klassisk eksempel fra Studio Kami, eller til å skape vakre rom og arkitektur, som i Vennesla bibliotek av Helen & Hard. Begge krever nøyaktig matematisk kunnskap for å definere formene, vinklene og de matematiske relasjonene mellom delene, noe som verken er raskt å lære seg eller enkelt å finne tid til for praktiserende arkitekter som ønsker å ta på seg slike prosjekter.

Det er grunnen til at Jacobus i Architectonics and Parametric Thinking, påstår at det er bedre at yngre designere får eksperimentere med parametriske verktøy tidligere (i dette tilfellet bruker jeg begrepet parametriske verktøy som en del av CAD, ikke som noe adskilt fra det), slik at det blir «second nature to them» og som en vanlig del av designmetodikken, slik at bruk av verktøyet ikke påvirkes av forhåndslærte begrensninger.

Lignende ideer er ikke nye i feltet og har blitt uttrykt av Arturo Tedeschi, som i boken sin «Algorithms-Aided Design» gir en grundig beskrivelse av hvordan arkitekter som Luigi Moretti samarbeidet med matematikere for å utvikle enda mer komplekse former basert på matematisk kunnskap.

MITs Nicholas Negropontes drøm om en PC som kunne hjelpe arkitekter med å utvikle bedre arkitektur, er nå enda nærmere å bli virkelighet takket være KI. Men det vil kreve mer geometrisk kompetanse, ikke mindre.

Morgendagens kompetanse hastet allerede i går

En klar fordel ved at studentene lærer seg dagens «tegneprogrammer», er ikke bare at de vil oppdage muligheter som ikke engang lærerne har sett for seg, men også at de vil være klare til å ta i bruk verktøyene som de uansett kommer til å møte på arbeidsplassen.

Som lærer må jeg innrømme at studentene mine ofte finner måter å bruke verktøyene på som jeg ikke engang hadde tenkt på. Som en del av studieprogrammet vårt underviser vi i Dynamo, et populært automatiseringsverktøy som brukes mye i bransjen.

Det er sjelden jeg kan rette absolutt alt de leverer uten å måtte forske litt selv. Men hvis de følger grunnprinsippene de lærer gjennom undervisningen, vil flere av dem i løpet av noen måneder oppnå kompetanse over gjennomsnittet. I noen tilfeller overgår de til og med min egen kompetanse når det gjelder å utvikle løsninger.

Dette har fått meg til å tenke: Hvilke muligheter kunne jeg ha fått dersom lærerne mine hadde turt å se på verktøyene ikke som en begrensning, men som noe de ikke helt forsto, men likevel var modige nok til å ta fatt på? Hva slags bransje kunne dagens studenter utforme med riktige verktøy?