Meninger / Kommentar
– Interiørarkitektur er fortsatt ikke i nærheten av å få annerkjennelsen den fortjener, skriver Maisam Mahdi
Av Maisam Mahdi
Interiørarkitektene må bevise mer
Hvor mange tenker på trendy farger, gardiner og puter med knekk når de hører tittelen interiørarkitekt? Bransjen har en jobb å gjøre for ikke å kobles til trender som kommer og går, for da blir interiørarkitektur fort arkitekturens lillesøster, skriver Marianne Brenna.
Av Marianne Brenna
Hvor mange tenker på trendy farger, gardiner og puter med knekk når de hører tittelen interiørarkitekt? Bransjen har en jobb å gjøre for ikke å kobles til trender som kommer og går, for da blir interiørarkitektur fort arkitekturens lillesøster, skriver Marianne Brenna.
Av Marianne Brenna
Marianne K. Brenna er interiørarkitekt og har en master i arkitekturvern. Hun har permisjon fra en stilling som seniorrådgiver i avdeling for antikvarisk rådgivning og kulturarv i WSP.
I mai startet Maisam Mahdi en debatt om interiørarkitekturens rolle, der hun hevder at fagfeltet er arkitekturens lillesøster og ikke får anerkjennelse som fortjent. Den 7. juni tar Trond Ramsøskar til motmæle og mener at anerkjennelse må interiørarkitekten selv skape gjennom resultater. Det er vanskelig å være uenig i det, men Mahdi har noen poeng.
I dag har mange interiør som hobby, «hypet» av influensere som lever av å vise fram hjemmene sine. Moderne produkter har gjort at man ikke lenger trenger fagkunnskapen til en håndverker for å pusse opp. Tv-programmer som Sinnasnekker’n og Tid for hjem, gjerne med en B-kjendis som «interiørarkitekt», gjør ikke saken bedre. Interiørarkitektur forveksles fort med interiørdesign. Mange tenker nok ikke på at interiørarkitekter og arkitekter følger like lange studieløp, og at det er gjennom samarbeid de skaper de beste bygningene vi kan få.
Interiørarkitektene må imidlertid bevise mer for at fagdisiplinen skal få anerkjennelse som fortjent. Både utdanningsinstitusjonene, Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) og ikke minst interiørarkitektene selv har et ansvar for å formidle hva interiørarkitektur er og hva slags kunnskap en interiørarkitekt besitter.
Derfor er det ekstra viktig at interiørarkitekten framstår med solid fagkunnskap og tyngde.
Av den grunn er det uheldig at Ramsøskar trekker fram interiørarkitektens innsikt i trender, som han mener er viktig, blant annet for å tekkes ulike segmenter av boligkjøpere. Nettopp trender bør heller tones ned for at interiørarkitekten ikke skal bli tatt til inntekt for forbrukskulturen vi dessverre alle er en del av. Det blir også for lett – mer for en lettvekter – eller en lillesøster. Med kunnskap om bygningskonstruksjon, arkitekturhistorie, persepsjon, formteori, fargeteori, materialer, bærekraft, lyssetting, ergonomi, brukerbehov og funksjonalitet, universell utforming og innredning av offentlige bygg som sykehus og skoler, er jo ikke interiørarkitekten noen lillesøster. Det er denne kunnskapen som må vises fram!
Et annet eksempel Ramsøskar viser til, er transformasjon av gamle bygninger. Det stiller så klart nye krav til interiørarkitekten, men denne typen prosjekter viser også at tilnærmingen til interiør er en annen enn til eksteriør. Det er mange grunner til det, men jeg tror også at det har med synet på interiørarkitektur som disiplin å gjøre. Det er ingen tvil om at interiører i større grad påvirkes av moteretninger og smak. De tilpasses ny bruk, nye funksjoner og tekniske krav og er utsatt for slitasje, og mye går derfor tapt. Men mens et verneverdig eksteriør settes i stand etter alle kunstens regler og tilbakeføres til slik det en gang var, får interiørene som oftest en mye enklere behandling, bortsett fra i påkostede prosjekter, som for eksempel Sommerro. Brystninger, tapet og dekor gjenskapes sjelden.
I arbeid med gamle bygninger kan det fort gå litt surr i hva som er bevaring og hva som er en trend. Som Ramsøskar skriver, er synlige ventilasjonsrør og gammel teglstein tilsynelatende blitt et uttrykk som mange verdsetter. Førstnevnte applauderes nok av mange byggherrer, siden det både er kostnadsbesparende og kan kompensere for lav takhøyde.
I interiørmagasiner og boligannonser fremheves «originale» teglvegger som et autentisk interiørelement. Litt for mange tror visst også på at slik har det en gang vært! Men dagens eksponering av konstruktivt murverk, eller av betong med spor etter forskalingsbord, for den saks skyld, er jo bare en visuell effekt som i vår tid har blitt en trend.
God innsikt i tidligere tiders interiører og kunnskap om tradisjonelle materialer og metoder vil avsløre at dette ikke har noe med bevaring å gjøre, og det bør også være en forutsetning når man jobber med nettopp bevaring.
