Interiørarkitektens bidrag til levende byrom

Mitt hovedpoeng er at boligkjøperne nå stiller større krav til fellesarealene enn de gjorde tidligere. De upersonlige inngangspartienes tid er forbi i boligutviklingen. Det nytter ikke lenger for eiendomsutviklere å skyte med hagle i håp om treff i hele boligmarkedet.

Skal prosjektet lykkes, må utvikler og arkitekt trekke på interiørarkitektens boligbrukerkompetanse og blant annet finsegmentere. Boligkjøpere er forskjellige ikke bare med henhold til økonomisk handlingsrom, men også når det gjelder smak, ønske om tilleggstjenester og så videre. 

Prosjektet må appellere til dem det retter seg mot – så enkelt og så vanskelig er det.

Jeg er overbevist om at fellesarealene, og spesielt inngangspartiet, må behandles som en konseptuell forlengelse av boligkjøpernes fremtidige hjem. Dette vil i seg selv skape variasjon inne i byggene, og det vil føre til mindre monotoni og mindre forutsigbarhet.

For å parafrasere Øystein Sunde: Det kan ikke lenger være slik at har du sett ett inngangsparti, så har du sett dem alle. I eneboliger er inngangspartiet naturlig nok innredet i samme stil som boligen for øvrig. Det er dette boligutviklerne må strekke seg etter.

Selv ser jeg flere metoder for å oppnå særpreg og variasjon:

1) Forskjellige konsepter i samme prosjekt

La oss tenke oss at boligprosjektet har to ulike målgrupper – en yngre i starten av boligkarrieren og en mer veletablert med lang fartstid i boligmarkedet. I inngangspartier myntet på den første gruppen, stemmer det godt med et konsept som er nøkternt, stramt og kanskje røft i farge- og materialbruk. Der leilighetene er beregnet på voksnere boligkjøpere bør konseptet reflektere en lunere, dempet stil med mer påkostede materialer.

Poenget er variasjonen. Det uttrykket man møter i inngangspartiet må være en videreføring av uttrykket i leilighetene. Da holder det ikke lenger med grå fliser og hvite vegger som vi dessverre ser altfor mye av i dag og som kanskje er noe av det byråden har i tankene når han sier at «byen oppleves som kjedelig».

2) Lobbyområde med fellesfunksjoner

Delingsøkonomi er et begrep som klinger godt i vår tid. Gevinstene er flere: Arealbehovet i boenhetene reduseres, møteplasser oppstår, og gode nabolag utvikles.

Et inngangsparti som utvides med lobby eller et stort fellesareal vil med riktig tilrettelegging kunne brukes til mange formål: felles arrangementer, hjemmekontor, selskapslokale, bursdagsfeiring, møtevirksomhet og så videre. Slike løsninger er blitt vanlige i dagens boligprosjekter, men jeg mener det er grunn til å reflektere over plasseringen. Knyttes fellesarealene til inngangspartiet, er det grunn til å tro at bruken øker samtidig som den funksjonelle og estetiske variasjonen mellom prosjektene blir større. Å gi liv til boligbygget er lettere når møtepunktene er enkelt tilgjengelige.

På dette punktet har boligutviklerne mye å lære av hotellnæringen med henhold til fleksibel arealutnyttelse, møblering og ikke minst riktig farge- og materialbruk. Hotellene er spesialister på utvikling av lobbyer og kan bidra til inngangspartier som fremmer godt og nært naboskap.

3) Inkluderende førsteetasjer

Vi må dessuten kreve både av bolig- og næringsbygg at de har miljøskapende effekt. En levende og inkluderende atmosfære forutsetter at førsteetasjene åpnes opp og gjøres til mer enn gjennomgangsarealer. Dette er ikke alltid like lett å få til, og det er fort gjort å ende opp med leietakere som trekker folk, men som ikke nødvendigvis skaper miljø: En takeaway-restaurant besøkes av mange, men fungerer sjelden godt som nabolagsrestaurant.

Løsningen er å kombinere kommersielle og ikke-kommersielle lokaler, ref. punkt 2. Deler av førsteetasjen bør være forbeholdt beboerne, men disse bør også kunne dra nytte av en mindre kafé eller lignende. Denne vil på sin side skaffe eksterne gjester til området. Slik må man tenke hvis man vil unngå at boligprosjektene får et upersonlig og monotont preg.

Ønsket om variasjon må inn tidlig i prosjekteringen. Det må tas stilling til hvilken del av førsteetasjen som skal leies ut og hvilken som skal være eksklusiv for beboerne. Ikke minst må kjøkken, ventilasjon og avfallshåndtering på plass tidlig i prosessen. 

Byråd James Stove Lorentzen kan uten vanskelighet få oppfylt ønsket om en mindre kjedelig by. Det som skal til, er at vanetenkning legges til side og at hele verdikjeden tar mål av seg til å skape levende byrom. Interiørarkitektkompetansen må med helt fra start.