Meninger / Debatt
Arkitekturkritikk vs. demokratisk forvaltning
Av Bård Sødal Grasbekk
Kan et arkitektonisk problem løses tilfredsstillende uten at arkitektene blir hørt?
Er en veileder det riktige verktøyet for å sikre kvalitet? Eller kunne ressursene blitt brukt bedre?
Av Maria Inês Correia
Er en veileder det riktige verktøyet for å sikre kvalitet? Eller kunne ressursene blitt brukt bedre?
Av Maria Inês Correia
Maria Inês Correia er arkitekt og masterstudent i urbanisme.
Som svar til Kyrre Sundal sin kommentar hos arkitektur.no skriver byråd for byutvikling James Stove Lorentzen at det er mange, også arkitekter, som har ytret skepsis til mye av det som har blitt bygget de siste 10-15 årene.
Jeg vil understreke at det hovedsakelig er arkitekter som har vært kritiske til det som bygges i Norge. De siste 10 årene har jeg både overhørt og deltatt i lidenskapelige diskusjoner, over lunsjbordet på kontoret, på fest i faglig regi eller over en kaffe med kolleger, om hvorfor det bygges mye dårlig og stygt i Norge.
Utfordringen er ikke ny for oss og heller ikke vanskelig å anerkjenne. Men, er en veileder det riktige verktøyet for å sikre kvalitet? Eller kunne ressursene blitt brukt bedre?
Det er uheldig at dette ble avgjort uten at fagfolk ble konsultert. Hvem er bedre egnet enn oss arkitekter, som sitter hver eneste dag i lange, tidvis kronglete prosesser med kunder og myndighetene? Vi, som kjemper en ofte håpløs kamp for kvalitet mot økonomi og det som forsvares som markedsønsker, må inkluderes i en debatt om hvilke verktøy som er egnet for å sikre arkitektonisk kvalitet i byen vår.
I likhet med Sundal er jeg redd for at en veileder blir en skinnløsning, i beste fall et overfladisk svar på et problem med dype røtter. Som Geir Brendeland skrev i april, er dette et samfunnsproblem som kun kan løses med en mentalitetsendring. Arkitektur bør være pensum.
Men, en mentalitetsendring er en langsiktig løsning. Kortsiktige løsninger som bør diskuteres er kompetanseheving hos beslutningstagere: administrasjon i kommunene, politikere og eiendomsutviklere. Dette er noe AHO har satt i gang, som bør støttes og utvikles.
Lorentzen anerkjenner at arkitektur er viktig for stedsidentitet, og skriver at veilederen skal bidra til å styrke og videreutvikle byens særpreg, stedsidentitet, natur og rike kulturarv, samtidig som han nevner for eksempel Filipstad og Økern sentrum som nye utviklingsområder.
Men, hvordan kan disse områdene utvikles med stedsidentitet og særpreg når vi vasker bort deres historie sammen med bebyggelse som rives? Vi kan ikke både drive med tabula rasa-byutvikling og klage på at nye områder mangler identitet og særpreg.
Det er heldigvis mange private aktører setter debatten på dagsorden. Gamlebyen beboerforening og ACAN rivegruppe gjør en fantastisk jobb. I tillegg har den nye organisasjon InovArch sammen med Advokatfirmaet Haavind AS fått støtte fra DOGAs Designdrevet Innovasjonsprogram (DIP) til å forske på hvilke endringer (av lover og tekniske forskrifter) kan gjøre det mer attraktivt for utviklere og investorer å velge transformasjon framfor riving.
Lokale politikkere bør derfor henge med i løypa. Det er naturlig at Høyre er til stede i ACAN & Rivingskart – lanseringsfest & debatt førstkommende mandag.
En endring i kommunal håndtering av eksisterende bebyggelse, saksbehandling og praksis rundt rivetillatelser, bør være høyt prioritert av byrådet. Både med tanke på miljø, men også skapning av områder med særpreg, bort fra det Høyre kaller for kopimaskinarkitektur.
