KI-drømmer og virkelighet

Det blir stadig vanskeligere å se hva som er gjengivelse av den virkelige virkeligheten og det som enten er retusjert eller komplett oppdiktet, skriver Ørjan Tynkkynen.

Av Ørjan Tynkkynen

Det blir stadig vanskeligere å se hva som er gjengivelse av den virkelige virkeligheten og det som enten er retusjert eller komplett oppdiktet, skriver Ørjan Tynkkynen.

Av Ørjan Tynkkynen

Ørjan Tynkkynen, sivilarkitekt MNAL.

Foto: privat

Enhver arkitekt har planlagt hus og rom som av en eller annen grunn aldri ble realisert. En gammel skisse av et urealisert prosjekt kan bringe tilbake utallige minner om noe som kunne ha vært. Det kan dreie seg om alt fra flyktige ideer til prosjekter som kom veldig nære til å bli realisert.

Disse minnene er ikke alltid så veldig hyggelige. Til og med min svært så produktive landsmann, Alvar Aalto, endte opp med å kalle sin båt «Nemo propheta in patria» – ingen er profet i eget land.

Samtidig hender det at fotografier av prosjekter som faktisk ble realisert ikke gir en god følelse heller. Det er nemlig ikke alltid ting blir bygget helt som tenkt, og så er heller ikke alle fotografier like vellykkede.

Dermed er det med blandede følelser jeg ser på enkelte av de renderingene KI nå lager til meg. Etter å ha prøvd mitt nye verktøy på et prosjekt, som er i skissefase, gjorde jeg et forsøk på en større enebolig som nesten ble bygget noen år tilbake. Resultatene var over all forventning, så veldig nære til det jeg hadde sett for meg.

Dagen etter prøvde jeg meg på en annen villa som jeg gjerne hadde sett bygd. Da var det slutt med nybegynnerflaks, en delvis bøyd fasade og terreng som steg som en korkskrue ble for mye for min nye ansatt.

Den gikk rett og slett av skaftet, og produserte nesten-kubistiske makkverk.

Som med levende nyansatte tok det noen runder før vi igjen var på riktig spor, men så veldig mye tid tok det heller ikke. Etter en stund fikk jeg til og med se hvordan det hadde vært å fly ned til huset.

Fotorealisme bringer med seg både ansvar og forventninger. Det er ikke lenger mulig å si at kundens forventninger har vært urealistiske, hvis det ferdige produktet ikke tilsvarer de svært så «realistiske» bildene som ble presentert i salgsfasen.

Samtidig florerer nettet av videoer om tapte hus og steder, som er blitt ødelagt i kriger, eller bare har måttet vike for nybygg. Som historieinteressert arkitekt kan man i mange tilfeller se at det som markedsføres som perfekt gjengivelse av en fortapt epoke umulig kan være helt korrekt, til tross for fotorealisme.

Det sies at etter at redigeringsverktøyet Photoshop kom på markedet, fantes det arkitekter som kunne bruke utallige timer på å konstruere bilder av prosjekter som aldri var blitt realisert, og av sånne som krevde retusjering for å bli presentable.

Mer eller mindre fotorealistiske renderinger har nå vært på markedet en god stund, men høy kvalitet har ikke vært billig. Nå kan man derimot få de samme resultatene for en brøkdel av prisen. Hvem vet, kanskje vi ender opp med det offisielle «kvalitetsstempelet»: retusjert hus.

Når skillet mellom drøm og virkelighet stadig blir mer uklart, er det slett ikke utenkelig at vi ender opp med en slik ordning. Skal kunden ha rett til å vite hvilke bilder på arkitektens nettside som er ekte, og hvilke som er blitt retusjert, eller rett og slett kun rendert?

Den østerriksk-californiske arkitekten Richard Neutra ble spurt hvordan han klarte å finne kunder som hadde så bra smak. I fotografier var husene hans jo alltid så stilfullt innredet. Neutra innrømmet glatt at mange av kundene slett ikke hadde så bra smak, men en del av standardkontrakten hans var at han kunne innrede og iscenesette husene til fotografering, før overtakelsen.

Ved bruk av fremragende fotografer og tidsriktige møbler kunne han altså skape bilder av en drøm.

Jeg har vært i den heldige posisjonen at jeg har bodd en fjerdedel av livet mitt i et hus som jeg selv har tegnet. I over ti år har jeg i tillegg hatt kontoret mitt i underetasjen, slik at jeg på en måte har vært fanget i min egen drøm.

Nå som vi vurderer å selge huset, har jeg i løpet av året tatt bilder med forskjellige lyssettinger i varierende årstider. Det er vel slik at jeg vil bevare drømmen, ha bevis på at det ikke bare har vært en drøm.

Samtidig ser jeg levende for meg at KI snart kan reprodusere hele opplevelsen, basert på dokumentasjonen jeg har produsert, slik at jeg kan drømme videre. Om det er det jeg ønsker.