Kjære Helse Bergen, jeg er lei

Helse Bergen, i en kritikk for Arkitektur i vinter, skryter jeg iherdig av deres rolle som byggherre for de nye Glasblokkene på Haukeland. Disse glassflatene må utvilsomt være en heldig helseinstitusjon for et samfunn å speile seg i, hevder jeg, og er full av optimisme over å endelig se et «levende bevis på at det å heller investere hjertet i et byggprosjekt, faktisk kan være mer lønnsomt.» Jeg feirer at tiden er over hvor vi må forsvare humanistiske prosjekter med det forslitte argumentet om at «dette vil gagne samfunnet i lengden».

Så feil kan man altså ta. Er vi virkelig der enda, eller, igjen? I 2026? Skal vi fram med disse argumentene atter en gang? Heldigvis har jeg sanket noen «nye», gode argumenter siden sist. På kurset Arts, creative health and well-being ved Lunds universitet i Sverige (hvor de er kommet hakket lengre enn oss på feltet), fikk jeg i vinter nok en mistanke bekreftet: Lesing har en direkte helsebringende effekt.

Men tallene var enda større (og eldre) enn forventet! Allerede i 2009 kunne Dr. David Lewis ved University of Sussex slå fast at det å lese er svært effektivt for å redusere stress. Kun 6 minutter med lesing senker hjerterytmen og letter muskelspenninger nok til at det samlede stressnivået reduseres med 68%. Til sammenligning viste studien at det å lytte til musikk gir en reduksjon på 61%, mens det å gå en tur gjør deg 42% mindre stresset.

Helse Bergen, siden dere, som foretak flest, er så glad i det målbare, har jeg funnet fram enda mer tall og statistikk til dere. Hos Bibliotekutvikling kan man lese at de norske folkebibliotekene i 2024 hadde 26,8 millioner besøkende, og 13,4 millioner bokutlån. De enda ferskere tallene hos SSB viser at grafen fortsatte å stige inn i 2025, og det er særlig i barneavdelingen at utlånstallene øker. Med det er vi tilbake til prepandemiske tilstander – og vel så det. Og med dagens lange ventelister på utlån er det ingenting som tilsier at kurven vil stagnere i 2026.

Med mindre man legger ned bibliotekene, selvfølgelig. I begrunnelsen for nedleggelsen av Pasientbiblioteket ved Haukeland sjukehus, peker dere på lave besøks- og utlånstall. Som (både!) arkitekt og sykepleier ved Helse Bergen, Bror Hansen, påpeker i en nyhetsartikkel i Arkitektur, kan man mistenke at dette skyldes manglende kommunikasjon. At pasienter og pårørende muligens ikke er blitt informert om tilbudet, er i seg selv en tragedie.

For et pasientbibliotek er ikke kun ment for pasienter. Til enhver tid opplever omtrent halvparten av norske barn sykdom i nær familie, enten hos et søsken eller en forelder, ifølge Utdanningsnytt. I den fascinerende artikkelen Embodied Simulations (2019) skriver nevrolog Vittorio Gallese om hjernens innbilningskraft. Ved å bevitne noen (i dette tilfellet et familiemedlem) gjennomgå en gitt sensasjon (i dette tilfellet smerte), aktiveres flere av de samme områdene i hjernen som om man selv skulle oppleve sensasjonen på kroppen. Denne evnen til å «kroppsliggjøre sinnet», forklarer også hvorfor vi lar oss engasjere av fiksjon i skjønnlitteraturen, ifølge Gallese. På denne måten blir vi faktisk også mer empatiske av å lese (*host host*).

Når hjernen vår er såpass plastisk i møte med andre mennesker og historier, sier det seg selv at også våre bygde omgivelser spiller en vesentlig rolle i helse. Og som Hansen trekker fram, handler ikke biblioteket kun om bøkene; bibliotekene er først og fremst uformelle møtesteder, som tilbyr ro og trygghet. At de også brukes aktivt som oppholdsrom og scene for arrangementer, gjenspeiles i spennet mellom antall besøk og antall bokutlån i statistikken fra Bibliotekutvikling.

De neste årene skal Sentralblokka på Haukeland etter sigende gjennomgå en svært omfattende oppgradering (en oppgradering som tydeligvis inkluderer en nedgradering av de tiltakene som vi vet at kan forkorte sykdomsforløp og framskynde tilfriskning!), og, som Hansen poengterer, vil behovet for stille soner bare øke i denne perioden.

Helse Bergen, da jeg først leste nyheten om Pasientbiblioteket, var noe av det første jeg kjente på (etter vantro og sinne), en bekymring for hvilke signaler en slik beslutning ville sende ut. Dette uttrykte også venstre-leder Guri Melby, som har gjort en betydelig innsats i forsøket på å redde biblioteket. Etter å ha sett engasjementet de siste ukene, fra pasienter, pårørende og ansatte i helsesektoren, velger jeg likevel å håpe at det er disse signalene som vil stå sterkest neste gang et lignende spørsmål legges på bordet inne på foretakskontorene. Det er ikke naivt. Med all forskningen som ligger til grunn (naturligvis langt mer enn jeg har rukket å presentere her), er det eneste som er naivt, å fortsette ignoreringen – eller er det ignoranse det er snakk om?

Helse Bergen, å legge ned Pasientsykehuset på Haukeland er en uklok beslutning som burde vært revurdert for lenge siden. Avgjørelsen baserer seg på en utdatert økonomisk taktikk, en type prioritering som tilhører fortiden (og jeg skal ikke engang gå inn på spørsmålet om de faktiske besparelsene som ligger til grunn for vedtaket, det kan man lese om i flere andre artikler, for eksempel denne).

Til neste gang en viktig avgjørelse skal tas rundt direktørbordet, vil jeg tillate meg å komme med et boktips: I sakprosaboken Underskudd (2025), som akkurat kom ut i ny norsk utgave, skriver danske Emma Holten om økonomiens språk, og stiller spørsmål ved hva verdi egentlig er. Enten man ser seg enig med Holtens betraktninger eller ei, vil man i det minste være 68% mindre stresset etter 6 minutter!

Kjære Helse Bergen. Som ungdom var jeg lei, og jeg er lei meg i dag. Jeg er lei meg for at vi så enkelt kan falle tilbake på fortidige feil, for at miljøpsykologien fremdeles ikke har sin fortjente plass i samfunnet. Men først og fremst er jeg lei meg for at allerede overbelastede pasienter, pårørende og helsepersonell må kjempe for å få lov til å beholde den fliken av normalitet som et sykehusbibliotek representerer, for at hundretusenvis av framtidige besøkende ved Haukeland ikke vil kunne oppholde seg i eller låne med seg ei bok fra Pasientbiblioteket. Da jeg først kom over miljøpsykologien i 2016, enset jeg en skepsis fra flere hold, flere virket til å være av den oppfatning at faget baserte seg på synsing. Det er ti år siden, i dag vet vi.

Det er riktignok fremdeles mye vi ikke kan forklare i medisinen. Men den som oppsøker (skjønn)litteraturen vil bli overrasket over hvor mye vi kan forklare.