Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Glomdalsmuseets planer for Dansepaviljongen svever i det blå. Det viktigste nå er å få satt i stand deler av bygningen, slik at dansegulvet med tilhørende amfi kan tas i bruk, skriver arkitektens sønn, Arne Steen Vesterlid.
Glomdalsmuseets planer for Dansepaviljongen svever i det blå. Det viktigste nå er å få satt i stand deler av bygningen, slik at dansegulvet med tilhørende amfi kan tas i bruk, skriver arkitektens sønn, Arne Steen Vesterlid.
Fredag den 2. juni i år hadde D2 en fyldig reportasje om Dansepaviljongen ved Glomdalsmuseet. Bygningen blir trukket frem som et av de fineste eksemplene på norsk etterkrigsarkitektur, og forfallet som i dag preger bygget blir sterkt beklaget.
Dette er en sak som burde interessere alle innbyggere i Elverum kommune. Forhistorien burde ellers være relativt kjent. Dansepaviljongen ble tegnet av min far, arkitekt Are Vesterlid, og sto ferdig i 1960. I rundt 20 år fungerte bygningen som trekkplaster for dans og moro i Elverum og omegn, men dansen tok slutt rundt 1980, og siden har bygningen vært overlatt til vær og vind. Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 2017, mye mot museets vilje.
Museets planer for bygget svever i det blå. Det skal foreligge planer for en utstilling om ungdoms- og musikkultur. Trolig da en slags sommerutstilling, ettersom det er en åpen, ikke isolert, bygning. At museer tenker musealt, skal ingen bebreide dem, men hvor mange besøkende som skulle ta vegen til Glomdalsmuseet for å se på bilder av gammel moro, er noe uvisst – og museets planer ligger visstnok fortsatt i skrivebordsskuffen.
Idéen er kanskje god, men bygningen er laget for musikk og dans, ikke for en gjengivelse eller fremstilling av dette.
Det er ikke alle kommuner i Norge med en egen dansepaviljong. Elverum kommune står vel egentlig i en særstilling på dette området. Kommunen kan velge å se på dette som en enestående mulighet – eller man kan velge å se på det som et enestående problem. Det kommer an på om man spør Solan Gundersen eller hans venn Ludvig. Man kan også gjøre som museet: velge å late som om bygget ikke eksisterer, og håpe det smuldrer bort av seg selv.
Museet mangler penger til istandsetting av bygningen. Museet mangler også ideer til ny bruk av bygningen. Penger vokser ikke på trær, men gode ideer kan man av og til få for en rimelig penge. Jeg foreslår derfor at det utlyses en idékonkurranse – helst på regionalt nivå. Alle bør få være med, fra skoleungdom til pensjonister.
Idékonkurransen – idémyldringen – må gjøres godt kjent blant befolkningen i Østerdalen og rundt Mjøsa, og passende premier bør lokke i enden av all hjerneaktiviteten. Når en jury har valgt ut de ti til femten beste forslagene, kan idétilfanget systematiseres og vurderes av representanter for museet, kulturavdelingen i kommunen og fylket, samt representanter for lokalt næringsliv og lokale og regionale kulturinstitusjoner.
De mest realistiske idéene kan så inngå i programmet for en arkitektkonkurranse. Denne bør se på en realistisk, trinnvis istandsetting av paviljongen, basert på forslag om ny bruk. Det er ikke slik at hele bygningen må restaureres under ett – man kan se for seg at deler av bygget oppgraderes slik at ny bruk kan finne sted. Eksempelvis kan man vente med restaurantdelen. Kostnadene til en fullstendig tilbakeføring av bygningen til opprinnelig tilstand vil slik kunne fordeles over flere år.
Det er her viktig å huske at også fredete bygg kan endres, men endringene må være reversible, i den forstand at de senere kan fjernes uten skader på den fredete bygningen.
I artikkelen i D2 blir det trukket frem at bygget ikke er brannsikret, at det ikke er tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelse, og at kjøkken og toaletter ikke er tilgjengelige eller er ute av stand.
Bygget er utformet som et amfi rundt dansegulv og scene, og består av flere nivåer. Det må undersøkes om det kan installeres løfteplattformer mellom nivåene, uten at dette medfører varige endringer i opprinnelig bygning. Paviljongen ble oppført på tidlig 60-tall, bevisstheten rundt tilgjengelighet var ikke like stor som nå.
Det er heller ikke slik at museets øvrige vernede bygninger er spesielt tilgjengelige for funksjonshemmede, og det viktigste må være å optimalisere forholdene så langt det lar seg gjøre. Det bør være fullt mulig å bygge rimelige toaletter som et eget bygg på utsiden av dansepaviljongen. Utformingen må tilpasses arkitekturen til Dansepaviljongen. Det samme bør gjelde for kjøkken til lett servering.
Norge har en rekke svært dyktige arkitekter, som vil kunne se på potensialet til dansepaviljongen med nye øyne, samtidig som de ivaretar et stramt budsjett. Oppgaven vil være spesiell, den inneholder både elementer av transformasjon og bevaring.
Museet og kommunens kulturavdeling bør kunne utarbeide søknader til støtte og finansiering av de to foreslåtte konkurransene. Videre finansiering bør også involvere lokalt næringsliv, samt sentrale myndigheter.
Det viktigste nå er å få satt i stand deler av bygningen, slik at dansegulvet med tilhørende amfi kan tas i bruk, til konserter og dans – til konfirmasjoner og bryllup.
Da først vil Elverum og omegn oppleve hvilken perle de har gått glipp av de siste 40 årene.
Meninger / Debatt
Av Anders Moen Hagalisletto
Meninger / Debatt
Av Even Bakken
Meninger / Debatt
Av Øystein Aurlien
Meninger / Debatt
Av Tobine Rasmussen, Hans Karsten Myhre og Pieter Paul Furnée
Meninger / Debatt
Av Ørjan Tynkkynen
Meninger / Debatt
Av Hans Jacob Hansteen