– Kritikk er uttrykk for engasjement og vilje til systemforandring, skriver Christian Pagh

På alvor

Utgangspunktet for debatten er Schnells bok. Den inneholder mange interessante perspektiver om byutvikling, og har en tydelig agenda: Den tar til orde for å gjenintrodusere en sterkere offentlig styrt bolig- og byutvikling med større sosiale og miljømessige ambisjoner, som et alternativ til dagens markedsdrevne modell.

Forfatteren presenterer dette som en slags nyfortolkning av modernismens byplanidealer. Bokens bruk av begreper som for eksempel nettopp modernisme kan diskuteres, det viktige i mine øyne er imidlertid å ta Schnells ambisjon på alvor: Vi må diskutere de strukturelle og verdimessige premissene for fortidens, samtidens og fremtidens bolig- og byutvikling.

En vilje til systemforandring

Slik Landmark i sitt innlegg gjengir debatten, høres det ut som det i salen satt en haug med helt verdensfjerne arkitekter uten interesse for sykepleieres mulighet for å bosette seg i Oslo. Fra mitt ståsted hørte og så jeg det stikk motsatte: En nokså bred gruppe mennesker med sterkt samfunnsengasjement, med ønske om forandring og nye, bedre måter å utvikle byene våre på.

Som moderator i debatten – og faglig engasjert menneske generelt – søkte jeg svar på spørsmål om hva som må til for at tingene skal bli bedre. Ikke sutring, ikke skryting, som sjelden bidrar konstruktivt – men fokus på handling og systemforandring.

Det kom da også opp mange viktige spørsmål for fremtidens byutvikling i løpet av debatten, blant annet de følgende:

Det er krevende å omsette slike spørsmål til politiske og praktiske løsninger, og man kommer ikke til bunns i det gjennom én paneldebatt. Men reell systemforandring er målet for mange – i alle fall for Schnell, Hortemo og undertegnede. Det er for lettvint å avfeie et slikt mål som naivt, og det er en klassisk måte å rettferdiggjøre status quo på.

Jeg vil derfor spørre Sverre Landmark: Hvor er de konstruktive forslagene til forbedring? Hva mener du kan gjøres for å skape en mer sosialt mangfoldig og bærekraftig byutvikling? Er det virkelig bare «å få fart på boligbyggingen»? Jeg er oppriktig nysgjerrig.

Kritikk er uttrykk for engasjement

Til slutt en refleksjon om kritikk. Landmark minner i sitt innlegg om at jeg enda en gang nevner noen av Oslos mislykkede nye prosjekter og byområder, fra Løren og Storo til området rundt Grefsen stasjon. Jeg er av den oppfatning at det er en viktig oppgave å bedrive kritikk og å faglig vurdere hva som er bra og ikke, nettopp for å lære av feilene – for å få til forandring.

Da jeg denne gang trakk frem prosjektet på Grefsen stasjon, som jeg tidligere har vært kritisk til, var det fordi jeg nylig har blitt gjort oppmerksom på en sjekkliste som utvikleren JM etter sigende bruker som premiss i sin prosjektutvikling (se bilde). Listen gjør det forbausende tydelig at resultatet på Grefsen stasjon ikke er noe arbeidsuhell, men snarere er konsekvens av en (u)kultur i deler av byutviklingsbransjen, der det rett og slett bare handler om effektivitet og profittmarginer. Det viser hvordan mange boligområder og nabolag produseres maskinelt, som en form for tredimensjonale regneark.

Noen mener sikkert det er frekt av meg å kritisere dårlige prosjekter, dårlige utviklere og dårlig offentlig styring. Jeg mener det er frekt på en helt annen skala å bygge 1000 (!) boliger uten å skjenke arkitektur, innhold og fellesskap en tanke – og uten å gi noe som helst tilbake til byen. Og det er mitt poeng med kritikken: Vi må vise at vi faktisk følger med og at vi ser hva folk driver med. Vi må kritisere det hjerteløse og heie på det som faktisk er ordentlig bra.

Når det er sagt, er det også mye å feire i Oslo. Jeg er glad i den nye byen min, og forteller vidt og bredt om byens kvaliteter og de mange forskjellige nabolagene. Jeg treffer mange oppegående og dyktige mennesker i bransjen – også hos private byutviklere – deriblant Sverre Landmark. Vulkan, utviklet under Landmarks tid hos Aspelin Ramm, nevner jeg gjerne som et godt eksempel på gjennomtenkt programmering og byforming. Og jeg er selv mer positiv enn for eksempel Schnell til Fjordbyen og dens mange offentlige funksjoner og byrom.

Poenget er at mange av oss – både i og utenfor bransjen – fortvilet observerer at det stadig altfor ofte realiseres prosjekter som er lite sjenerøse, gjennomtenkte og vakre. Vi kan ha flaks når det er ambisiøse utviklere involvert, men byens utvikling kan ikke overlates til flaks.

På samme tid forblir grunnleggende utfordringer om sosial og miljømessig bærekraft uløst. Det må andre, systemiske tiltak til for å sikre både kvalitet og bærekraft (flere regler er ikke svaret!).

Dere som «heier på Oslo» og er stolte over hva dere har fått til: Hvorfor sier dere ikke også ordentlig ifra når noe er dårlig, og heller bidrar til samtalen om hva som må til for å gjøre det bedre? Kritikk er uttrykk for engasjement, ja, for kjærlighet til byen. Man kritiserer de man mener burde kunne gjøre det bedre.

Oslo er sterk –  den går ikke i stykker av kritikk. Tvert imot. Skal byen bli enda bedre er første skrittet en erkjennelse av at status quo ikke er godt nok, noe som selvfølgelig ikke er det samme som at alt er dårlig. Det er begynnelsen på et stort arbeid, som vi må gjøre sammen.