Kunst og kulturarv – ikke enten eller

Vi ønsker vi å fremme en mer inkluderende og helhetlig kulturminneforvaltning, der det materielle og immaterielle, kunst og kulturarv, blir en del av hverandre og sees i relasjon til hverandre, skriver Laima Nomeikaite.

Av Laima Nomeikaite

Laima Nomeikaite er førsteamanuensis ved Institutt for global utvikling og planlegging ved Universitet i Agder, og er, sammen med professor Michael Haldrup (Roskilde Universitet), medredaktør av antologien «Arts, Heritage and Performative Politics» (Edward Elgar Publishing, 2025).

Foto: privat

Antologien «Arts, Heritage and performative Politics», redigert av undertegnede og Michael Haldrup (professor ved universitet i Roskilde), fremmer nye analyser og debatter om den performative politikken rundt kunst-kulturarv, og presenterer kunst som en integrert del av kulturarv.

Den tar avstand til det sterke skillet mellom kunst og kulturarv som dominerer i kulturminneforvaltningen og forskningen innenfor kulturarv.

UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven fra 2003, viser til at kulturarv ikke bare består av materielle objekter, men også kunst, tradisjoner, praksiser og kunnskaper. På denne måten anerkjenner den at kunst og kulturarv er sammenkoblet, og at kunst er del av kulturarven.

Likevel ser vi fortsatt at konvensjonen, kulturminneforvaltningen, og forskningen betrakter de to som separate enheter.

Konvensjonen har blitt kritisert for å liste opp kulturelle artefakter fremfor å analysere kunst-kulturarvens levende, relasjonelle praksiser og dens prosesser. Kulturarvsforsker Laurajane Smith har påpekt at inndelingen mellom materiell og immateriell kulturarv ikke bare skaper feil oppfatninger av kulturarv, men også er iboende ekskluderende.

Hva slags kultur anerkjennes – og neglisjeres?

Spenningene mellom det materielle og immaterielle blir spesielt tydelige når vi ser på Hausmania-kulturkvartalet og Brenneriveien 11 i Oslo. Eksemplene illustrerer også hvordan alternative kulturer, eller subkulturer, blir neglisjert i formell kulturminneforvaltning, men også i bredere offentlig samfunnsplanlegging.

Hausmania-kulturkvartalet og miljøet rundt er regulert til bevaring gjennom plan- og bygningsloven på grunn av det godt intakte 1800-tallsmiljøet, og omfattes av reguleringsplanen som et byøkologisk kulturkvartal. Reguleringsplanen hadde som formål «å legge til rette for bevaring og utvikling av Hauskvartalet som et levende lokalsamfunn og kulturhus».

Selv om Byantikvaren gjennom tiden sto fast på bevaring av Hauskvartalet, var deres argumentasjon i hovedsak basert på bygningenes materielle og historiske verdier, ikke på de immaterielle subkulturer som bygningene huser.

Reguleringsplan Brenneriveien 11 for studentboliger gir oss et lignende bilde, hvor forsøket på å bevare et industribygningsmiljø endte med en rivning. Både Riksantikvaren og Byantikvaren argumenterte for bevaring av det historiske industrimiljøet før destruksjonen i 2022, men den 40 år gamle graffitiveggen og musikkmiljøet, som også har betydelig kulturhistoriske verdier, ble ikke regnet inn i verneargumentene fra myndighetene.

Disse eksemplene illustrerer hvordan materiell kulturarv blir sett som en motsetning til immateriell kunst-kulturarv, men viser også hvordan alternative kulturer eller subkulturer neglisjeres i formell kulturminneforvaltning.

I prinsippet er material kulturarv og immateriell kunst og kultur avhengige av hverandre for å kunne bevares og opprettholdes. Hausmania kan kun bevares ved å opprettholde sine kulturfunksjoner i de eksisterende bygningene. Samtidig er Hausmania avhengig av tilstøtende alternative subkulturer som graffitimiljøet, Vestbredden sosiale boliger og Grusomhetens Teater.

Selv om kan man rekonstruere 1880-tallets arkitektur, kan man ikke bevare et alternativt sosialt bomiljø med dyre småleiligheter som privateier Urbanium bygger i Hausmanns gate 40 nå. Dette innebær ikke bare, som redaktør Gaute Brauchman skriver, en gravstein over den sosiale boligpolitikken, men truer også det unike kunst-kultur og subkulturmiljøet som Hausmania utgjør.

Mot en relasjonell og politisk kunst-kulturarv

Mens performative kulturarvsforskere i økende grad vektlegger betydningen av samtidskunst og immateriell kultur i kulturarvsteori og -praksis – ved å innlemme performative og kunstneriske elementer i sitt kulturarvarbeid, er bildet et annet innenfor de dominerende kulturarvsfeltene arkitektur, landskap og arkeologi.

Her blir kunst ofte sett på som et supplement – eller et verktøy for formidling av de historiske verdiene ved materiell kulturarv.

I «Arts, Heritage and Performative Politics» presenteres det kunst som en integrert del av kulturarv. Begrepet performativ politikk peker på at det menneskelige eller det kroppslige er en iboende del av vår kulturarv. På samme måte som et kunstverk ikke bare utgjøres av selve objektet, men også bærer i seg ideen bak, prosessen med å lage det – og meningen som oppstår hos tilskueren eller kunstneren.

Kunst er derfor ikke et passivt materielt objekt, men blir en relasjonell og performativ kulturarv som aktivt blir bearbeidet og formidlet gjennom kreative uttrykk og hverdagspraksis. I boken argumenteres det for å se på kunst og kulturarv som et dynamisk og levende fenomen som stadig endrer seg i takt med livene våre.

Gjennom case-studier og personlige erfaringer viser bidragsyterne i boka hvordan kunst kan bli kulturarv gjennom ulike politiske prosesser, inkludert affektiv motstand, levende arkivering, helbredelse, steds- og meningsskaping og også i relasjon til maktspørsmål og sosial ekskludering.

På denne måten ønsker vi å fremme en mer inkluderende og helhetlig kulturminneforvaltning der det materielle og immaterielle, kunst og kulturarv blir en del av hverandre og sees i relasjon til hverandre.