Kvalitet og struktur

Dersom arkitektene forblir i baksetet til utbyggere og spekulanter, er jeg redd de 130.000 nye boligen som Ap vil bygge framover ikke blir særlig bedre enn dem som kommer opp nå.

Av Sven Erik Svendsen

Dersom arkitektene forblir i baksetet til utbyggere og spekulanter, er jeg redd de 130.000 nye boligen som Ap vil bygge framover ikke blir særlig bedre enn dem som kommer opp nå.

Av Sven Erik Svendsen

Sven Erik Svendsen er arkitekt MNAL.

Foto: privat

Kommunaldepartementet har – trolig i forbindelse med valgkampen – lagt fram en plan om å bygge 130.000 boliger innen 2030, og NAL-president Tina Larsen har hatt et møte med en statssekretær og skrevet et debattinnlegg i Klassekampen 13. mars («Slipp til arkitektene»).

Så lang, så bra.

Men Larsens innlegg er dessverre litt mye preget av en velkjent sutring over tilstanden i faget og fagfolks manglende muligheter for å påvirke og forbedre den bedrøvelige situasjonen.

Det hun skriver om kvalitet og nødvendig kompetansen er det vanskelig å være uenig i. Imidlertid har hun ingen bidrag til økt boligkvalitet for folk med normale inntekter (jfr. Sykepleierindeksen).

Den store utfordringen nå er selvsagt prisene, for det koster omtrent dobbelt å kjøpe en bolig som å bygge den. Men bransjen hevder hardnakket, men uten særlig faktagrunnlag, at det er sammenheng mellom høy produksjon og reduserte priser.

Dersom en skal argumentere for en økt – og gjerne mer bærekraftig – produksjon, er det nok i det strukturelle, eller politiske om en vil, at løsningene ligger. Det skriver Larsen heller ingen ting om.

I NALs historieframstilling toppet boligproduksjonen seg i 1954 med 35.000 enheter, men toppen skjedde nok 20 år seinere og da med rundt 10.000 flere boliger. Men det får vi håpe de allerede visste i departementet.

Arkitektene har havnet i baksetet, hevder presidenten, og det har hun kanskje rett i, men jeg er redd hovedårsaken til det har nok «standen» selv.

En beskrivelse av arkitektenes hovedrolle i den tidlige etterkrigstida er uten referanser, og er historisk sett nok litt overdrevet. Noen få kolleger spilte en betydelig rolle da boligsektoren ble utformet som politikkområde rett før- og under krigen, samt særlig i gjennomføringen utover i 1950-åra. Men det var bare sjefen for Boligdirektoratet – arkitekt Jacob Christie Kielland – som formelt sett hadde en sentral posisjon.

Andre fagfolk med innflytelse opererte i mellomrommet mellom fag, politikk og administrasjon. Det var en mer uformell stil – i politikk og praksis – den gang, og personlige kontakter var nødvendige (for eksempel fant de viktigste møtene i forbindelse med Lambertseter-utbyggingen sted på Theatercaféen lørdagsformiddager, mellom arkitekt Frode Rinnan og daværende finansrådmann i Oslo).

Aps initiativ i boligpolitikken er selvsagt viktig, og NAL bør følge opp den politiske kontakten før partiets landsmøte i mai, men vennligst: Ta med bedre argumenter neste gang.

Dersom arkitektene forblir i baksetet til utbyggere og spekulanter, er jeg redd de 130.000 nye boligen som Ap vil bygge framover ikke blir særlig bedre enn de som komme opp nå. Snarere tvert imot.