Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Lokale lokaler for lokale
En grønn park og et bredt fortau, finansiert av Selvaag, skaper ikke nødvendigvis stedstilhørighet og identitet for alle, skriver arkitekt Nicca Gade Christensen.
Av Nicca Gade Christensen
En grønn park og et bredt fortau, finansiert av Selvaag, skaper ikke nødvendigvis stedstilhørighet og identitet for alle, skriver arkitekt Nicca Gade Christensen.
Av Nicca Gade Christensen
Illustrasjon: Nicca Gade Christensen
Naboene må få større påvirkningskraft på sine nærmiljø og på de viktige førsteetasjene. En grønn park og et bredt fortau, finansiert av Selvaag, skaper ikke nødvendigvis stedstilhørighet og identitet for alle. Hva som skjer innenfor dørene og vinduene langs dette fortauet kan derimot bety mye.
Byen vår er i konstant ekspansjon med områdeutvikling og fortetting, og store industri- og næringsområder transformeres til boligområder. Mange tusen mennesker flytter samtidig inn på steder der ingen har bodd før. Nye nabolag skal etableres. Hvor legges det opp til at disse naboene skal møtes, lære hverandre å kjenne og bygge de trygge og langvarige relasjonene som kjennetegner gode nabolag?
Det finnes utbyggingsavtaler mellom utbyggerne og Oslo kommune som skal sikre gode, offentlig rom - et spleiselag der kommunen kan pålegge utbyggere å bygge eller finansiere blant annet parker, grøntareal, sykkelstier og infrastruktur mot å gi dem tillatelse til å oppføre høye, tette boligprosjekter med «grønne», attraktive navn. Kommunen tar ansvar for å styre en god områdeutvikling med utbyggingsavtaler, der arealer og kvaliteter i offentlige rom utendørs sikres for allmenheten og nabolagene.
Jeg mener vi må legge til et punkt i utbyggingsavtalene som samtlige nye prosjekter må forplikte seg til: «nabolagshjørnene».
De aller fleste boligprosjekter som reguleres og bygges i sentrale strøk i dag, får krav om «utadrettet» areal i første etasje, hvilket er svært viktig for bylivet. Jeg vil at naboene skal ha råderett over deler av disse arealene. La oss si at hvert utbyggingsprosjekt overlater 10 prosent av førsteetasje-arealet til nabolaget for en 10-års periode. Da vil naboene ha mulighet til å skape og bygge opp noe sammen, noe som gir stedet egenkarakter og tilhørighet for de lokale.
Etter at 10-årsperioden er over kan kommunen (eller sameiene?) erverve lokalene fra utbyggerne for 10 prosent av markedsverdien. På den måten kan lokalene som fungerer for nabolagene, forbli i deres regi.
La oss ta det gjennomanalyserte og mye omdiskuterte området Løren som et tankeeksperiment, det nedlagte militærområdet som hovedsakelig Selvaag Eiendom, i løpet de siste tjue årene, har transformert til et av byens største boligområder. Det bor over 3.200 mennesker på Løren i dag. Det er bygget over 125.000 m2 ensartede boliger og 60.000 m2 næringsareal er fylt opp med kjedekafeer, standard dagligvarehandel og alt for mange eiendomsmeglere.
Ifølge beboerne mangler det «ungdomshus, grendehus, alternative møtesteder, lavterskeltilbud innendørs til foreninger, frivillige og naboer». Samtidig står det tomme lokaler på gateplan! Dersom det forelå en utbyggingsavtale for «nabolagshjørnene» da Lørenutbyggingen startet, ville det ha vært flere hundre kvadratmeter med lokaler tilgjengelig for nabolaget i dag.
Gitt tankeeksperimentet ville disse lokalene ligget spredt, med ulike størrelser og henvendelser, med ulike muligheter og spillerom. En analyse sier at det er cirka 600 løpemeter «utadrettede fasader» på Løren. Naboene ville da kunne brukt seksti løpemeter åpne fasader og lokaler til eget behov. Noen «nabolagshjørner» kunne blitt lånt ut på time- og dagsbasis, mens andre på ukesbasis, regelmessig, over måneder eller kanskje år.
Lokalene burde være formålsregulert bredt nok, slik at småskalasalg og lokal gründervirksomhet fra naboene kunne fylle dem, så vel som frivillige og interessegrupper. Man kunne få til både lokal mat- og kulturproduksjon. Eller bare et sted å møtes, innendørs, gratis, synlig og tilgjengelig for naboene.
Dette må selvsagt kurateres. Noen må organisere, tildele og tilrettelegge, samt gi bistå og veilede naboene. Og disse «noen» bør muligens være det offentlige? I København har det offentligeide «By og Havn» en slik tilsvarende rolle, der de bidrar til at initiativ fra naboer finner sin form og lokaler i nye byutviklingsområder.
Jeg tror ikke utbyggerne taper på dette!
Et forskningsprosjekt kalt «Byliv der betaler seg» konkluderte med at et attraktivt forretningsliv med mange ulike butikker og virksomheter, kan øke en boligs verdi med opptil 30 prosent. Jeg tror at «nabolagshjørnene» vil være en berikelse og en etterlengtet variasjon som vil kunne gi større sosial mangfold og viktig tilhørighet og identitet - som igjen vil skape gode nabolag for mange, ikke kun for noen få.
København formulerte allerede i 2017 sin byutviklingsstrategi som sier: «Byliv før byrom, byrom før bygning». Planlegger vi i motsatt rekkefølge i Oslo?
Jeg tror på naboene, jeg tror på at de lokale kan fylle gatehjørnene. Så til Oslo kommune med Eiendoms- og byfornyelsesetaten: Nå som resten av Hovinbyen, Grønlikaia, Filipstad og alle de andre store boligutviklingsområdene våre skal bygges ut, grip sjansen, få inn «nabolagshjørnene» i utbyggingsavtalene.
