Meninger / Debatt
Lorentzen må lytte til fagkunnskapen, ikke avfeie den som nostalgisk
Av Ny Boligplan m.fl.
Lover og regler i arkitektbransjen
I møte med lover, regelverk og forskrifter holder det imidlertid dessverre ikke med bare fornuft – det må i praksis også baseres på noe kunnskap, skriver Sven Erik Svendsen.
Av Sven Erik Svendsen
I møte med lover, regelverk og forskrifter holder det imidlertid dessverre ikke med bare fornuft – det må i praksis også baseres på noe kunnskap, skriver Sven Erik Svendsen.
Av Sven Erik Svendsen
Sven Erik Svendsen er arkitekt MNAL og professor(em) ved AHO.
Michael Ram Østgaard, leder for NALs etikkomité, mener i et intervju at arkitekter er fornuftige, og det har han kanskje rett i.
I møte med lover, regelverk og forskrifter holder det imidlertid dessverre ikke med bare fornuft – det må i praksis også baseres på noe kunnskap.
Spørsmålet blir hvor en skal hente denne kunnskapen fra? Og svaret er, som det alltid har vært: etterutdanning.
Så lenge dette nærmest er en con amore-beskjeftiglse, og ikke en obligatorisk kursing for å få og beholde NAL-medlemskapet, blir det helt tilfeldig hvordan nødvendig kunnskap fordeles.
Videre sier Ram Østgaard at «arkitektur er et så komplekst fag at man bør bruke all tid på skolen til basiskunnskapene».
For det første: Hva er basiskunnskap? Det er håpløst å definere og det varierer fra sted til sted.
Hvordan skal en for eksempel møte utfordringene som kommer fra alle hold om en mer varig og fornuftig miljøutvikling, uten nettopp på forskningsbasert basiskunnskap og ikke-amatørmessig lovforståelse i kombinasjon?
For det andre: Det er en myte at det er så dårlig med tid i løpet av studiet, at argumentet dessverre ikke er gyldig. (Trolig er medisinstudiet minst like komplekst som vårt, men jeg er helt sikker på at alle der får med seg et minimum av relevant lovverk.) Tid er prioritering.
For noen ti-år siden, sa mange at det å måtte lære noe om lovverket ville redusere kreativiteten. Nå er det trolig mer den terapiretningen all høgere utdanning går i, som medfører en redsel for å sette krav til et visst nivå av hva en må få med seg av kunnskap derfra.
